Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

Reisen

Av Paul

To dager før jeg endelig skulle reise tilbake til Rozinante ble jeg selvfølgelig gørr forkjøla. Siden jeg nesten aldri er syk blir jeg helt slått ut når jeg har antydning til sykdom. Christina sørget som vanlig for utmerket pleie og gode råd, og etter å ha slukt 15 dagsdoser (syrenøytrale) i løpet av noen natt- og morgentimer på torsdagen, var sykdommen allerede på retur fredag kveld.

Som lite verdensvant og veldig intressert i å komme meg avsted, hadde jeg ringt Ryan Air for å bekreftet billetten min. Da fikk jeg blant annet vite at jeg måtte møte allerede 2 timer(!) før avgang. Flyet skulle gå kl 12:30 fra Sandefjord lufthavn Torp, så jeg måtte være der 2 timer tidligere som betydde kl 10:30, og før dette var det en antatt 3 timers kjøretur. Etter at jeg og Gunnar, som selvfølgelig hadde meldt seg frivillig til å kjøre med meg til Sandefjord, hadde gjort litt kjapp hoderegning kom vi frem til at vi måtte opp og avgårde før fuglene hadde stått opp. Vi tok det med godt mot, og Gunnar planla å kun stå opp 5 min før vi skulle reise og bare hoppe i bilen. Det skulle vise seg å bli mer riktig enn han planla.

Fredag ettermiddag var alt pakket og klart til avreise hjemme på Tømmerstø. Så satte jeg kursen til Christina på Lund hvor det skulle spises et kulinarisk måltid og slappes av de siste timene før vi begge reiste fra hverandre. Christina skulle på en lengre Danmarksferie med familien samme morgen som jeg reiste. Tanken på å reise tidlig avgårde passet meg egentlig ganske godt, jeg var lite lysten på en Da Capo av den fuktige avskjeden som det ble sist!

Da lørdags morgen kom så alt for fort, som morgenen som oftes gjør på meg, så var forkjølelsen mye bedre men jeg hadde, men endel feber enda. Jeg tok mot normalt en tablett for å føle meg litt bedre, skulle jo tross alt kjøre i 3 timer. Christina smørte niste både til meg og mitt følge og hennes familie. Nista holdt seg faktisk helt til Cambeltown!. Avskjeden ble med vilje kjapt unnagjort både med Christina og familien, som stod opp noen minutter for anledningen. Da alt var klart, bare 5 minutter etter skjema, kjørte jeg for å plukke opp Gunnar.

Da jeg hadde ventent et minutt i oppkjørselen hans ga jeg han et ring på mobilen. Da han endelig svarte var det selvfølgelig med svært overaskende stemme, "hallooo?" - Gunnar sov med andre ord som en stein når jeg ringte. Men det var jo bare noen minutter annerledes en planen så han var raskt på plass i passasjersete. Vi var faktisk bare 10 min etter tidsskjema og kom oss endelig avgårde i ei dugandes fart på E18 etter et lite stopp for å fylle på olje på motoren. Det visste seg å være sårt tiltrengt, og tror mor må finne ut hvorfor bilen bruker så mye olje!

Turen til Sandefjord gikk uten store hendelser. Vi gulpa innpå endel av nista og litt børre mens milene rant unna. Vi visste egentlig ikke helt hvor langt det var til Sandefjord, men hadde blitt forespeilet ca. 3 timer kjøretur. Etter å ha ligget bak en "kystekspress" buss ei stund fant vi ut at det måtte ligge etter Larvik. Et godt stykke før Larvik (tror vi) stoppet vi for å fylle bensin og regnet med å fortsatt ha ca. 40 min kjøring igjen. 5 min senere dukket til vår overaskelse avkjørselen til Torp opp.

Vel inne på Torp området, i god tid - selv for den fantastiske tidsfristen til Ryan Air, ringer Staale. Dette var akkurat mens jeg satt å funderte på hvor vi skulle parkere. Skiltene var litt vekslende - en plass for langstidsparkering og en plass for kort tid. Mens jeg prøvde å få med meg det Staale sa, funderte jeg på om Gunnars opphold på vel en time var lang eller kort å regne for flyplassen. Det ble noen runder i rundkjøringen på Torp, mens Staale pratet i telefonen og Gunnar hylte "Sving-Sving" i passasjersetet.

Å sjekke inn bagasjen gikk på rekord tid, det var jo selvfølgelig ingen kø 2 timer før avgang. Etterpå ble det endel venting. Gunnar og jeg satt å snakket dritt om alle som kom og gikk fra flyplassen. Tiden gikk fort og snart tuslet Gunnar på sin vei og jeg ventet på flyplassen alene. Nå fikk jeg prøve å bære all bagasjen alene - det gikk greit men det så vel litt rart ut. Spesielt på grunn av gitaren jeg bar med meg - uten helt å vite hvordan man burde bære den ad. Vel gjennom både passkontroll og sikkerhetssjekk gikk det fort opp for meg at 50% av flyet var booket til et amerikansk jente fotball lag og deres følge. Og antakelig var 90% av de resterende engelske eller skotske for den del. Var som å være langt hjemmenfra allerede.

Da vi 40 min etter tiden var vel ombord i flyet fant jeg fort ut at jeg ikke kom til å skjønne mer enn halvparten av det som ble sagt over flyhøytalerne. Ikke bare snakka de med den tjukkeste skotske aksenten, men de snakka i dobbel hastighet! Vindussetet fikk jeg hvertfall kapra meg, og i begynnelsen fikk jeg se mye av Norge og endel av havet på vei over. Så var det overskyet resten av veien.

Så langt hadde reisen vært mer eller mindre problemfri og morro. Det var først når vi begynte innflyvningen til Prestwick at jeg fikk problemer. Det er jo en kjent sak at luftveiene ikke akkurat er noen motorvei når man er forkjøla, det hadde jeg ikke tenkt så mye over når jeg satt meg ombord. Når vi begynte nedstigningen kjente jeg det umiddelbart i ørene, og skjønte straks at dette ikke kom til å bli lett. Derretter begynte en ansiktsgymnastikk som antakelig fikk meg til å se temmelig gal ut. Som en fisk som gulper etter vann når den ligger sprellende på land vil jeg tippe ville være en god sammenligning! Faktisk vurderte jeg ei stund å rope etter flyvertinnene, men det ble med tanken siden jeg ikke akkurat regnet med de kunne hjelpe så mye. Verket i ørene nådde bare et visst punkt før de ikke forverret seg mer, og når jeg endelig landet så var verket nesten gått over.

Men det visste seg at jeg fortsatt hadde GODE dotter i ørenene. Da flyvertinnene sa hadet i døren på flyet hørte jeg knapt en lyd. Det var bare dette som manglet, min lite praktiserte engelsk skulle virkelig få en prøvelse. Hver gang jeg pratet med noen om noe, hvilket var endel siden jeg spurte om hvor jeg skulle overalt osv., måtte jeg be dem repetere og stikker hodet så nærme jeg kunne uten at det virket for rart.

Jeg ankom Glasgow med tog etter ca. 40 min. Jeg så for meg at busstasjonen sikkert var i nærheten av togstasjonen og siden jeg ikke fant noen skilt eller kart gikk jeg til informasjonen for å spørre. Ei gammel dame svarte meg alt for lavt, men av det jeg klarte å plukke opp når hun hadde repetert seg selv 2 ganger var: "We don't do busses here laddy. You go up that road and to the end of the street and there is the busses, son". Eller noe i den duren.

Så jeg tuslet på min vei, iført ei feit Hellyhansen jakke, t-skjorte og shorts. Siden jeg hadde feber og det var varmt, svettet jeg antakelig som en gris og så rar ut der jeg trasket oppover i Glasgow sentrum. Buchanon buss station (som tydligvis fungerte som det vi ville kalle rutebilstasjon i Norge) lå faktisk opp den veien og i enden, og etter endel slit med bagasjen og desto mere svetting fant jeg faktisk frem. Der satt jeg og ventet til bussen gikk, selvom det var gode 2 timer til den gikk orker jeg ikke å traske rundt å kikke!

På bussen fant jeg meg en dugende plass helt bakerst, masse plass både til meg og bagasjen min. Her satt jeg å kikket mens bussen vaste rundt i gatene til Glasgow, hele tiden på feil side av veien! Bussen hadde endel ledig plasser og jeg satt helt for meg selv og slappet av, kun avbrutt av en og annen pendler. Helt til ca. 1 time før bussen skulle være fremme i Cambeltown hadde bussturen vært fredelig og fordragelig. Så ble bussen fylt med med masse ungdomer i en liten by. Jeg vil anta de var rundt 14 år eller noe i den duren. Som ungdomer flest søkte de mot bakenden av bussen. Mest selvfølgelig fordi de ville drikke deres medbrakte drikke i fred.

Heretter begynte flere og langtekkelige samtaler om meg og Norge. Siden de var fulle og muligens steine, for de pratet mye om jeg "do drugs", og som døvhørt måtte ting gjentas både 1 og 3 ganger. Spesielt intressant var visst navnet mitt. Det ble utalt og prøvd opp og ned av de fleste. Det viste seg at de skulle på "a fare", tivoli som vi kaller det, i nabolandsbyen som de egentlig ikke likte noe særlig egentlig. Etter ca. 40 min med intens krangling og knising kom vi frem til The fare og de gikk av etter å møysommelig ha sagt adjø til meg.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at nå skulle jeg få rolig slutt på reisen. Den gang ei. I bytte med ungdomene kom det på det jeg vil beskrive som barn. Sikkert rundt 10-12 år. De klarte på 30 min å gå igjennom det som må ha vært replikkene til en porno film. Det var 2 jenter og 2 gutter. Guttene sa replikker og jentene kniste. Innimellom så hadde de andre viktige setninger de sa. Setningen eller uttrykket "Craig David" ble ropt høylytt utover bussen MINST 150 ganger på veien! Det hører med til historien at det var masse voksne folk i bussen, vel innenfor hørselsvidde. Utrolig...

Vel fremme møtte jeg hele mannskapet som hadde vært ute å hatt en "pint". Vi fikk vasa litt før de gikk å tok noen "pints" til og jeg la meg. Orka ikke siden jeg var slapp.

Jeg var endelig endel av mannskapet på Rozinante igjen. Å glad var jeg for det!!

Det var en kort tur i antakelig for mange ord.