Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

"Er det ikke farlig da?"

Mange spør om ikke det er farlig å reise på denne måten, og om jeg i det hele tatt får lov, både av kjæresten min og mamma. Derfor tenkte jeg å gi eksempel på hvor farlig det virkelig kan være på seiltur!!!

Det hele begynte med at jeg og Staale fant ut vi skulle ta en kjapp tur over til Danmark, på vårparten en gang for et par år siden tror jeg det må være. Hirtshals ble målet for denne skjebnesvangre turen, mest på grunn av at vi bare hadde ei helg til rådighet før det bar tilbake til jobb igjen.

Turen begynte som vanlig senere enn planlagt og vi visste at vi ikke kom til å være fremme før på morgenkvisten på lørdag. Det var rolig sjø og god vind da vi la avgårde i skumringen. Vi avtalte som vanlig at jeg skulle ta ta første vakt. Turen var rolig og lite som skjedde før jeg sto opp på morgenen for å hjelpe på vei inn innseilingen til Hirtshals. Her kan nemlig relativt rolig sjø bli ganske brysom. Dette skyldes spesielt at sjøen som prøver å skylle mot kysten av Danmark, blir løftet opp av det grunne vannet som er inn mot sandstrendene. På den måten kan det fort bli ganske store dønninger.

Da vi kom oss i havn var kl 06, og vi ble møtt av noen hyggelige danske ungdommer som var på vei hjem, i den fæle havna hvor vi forsåvidt ikke fant noen annen plass enn klemt inn mellom 2 fiskeskuter innerst inne. Vi sov noen timer før vi tok den klassiske rekognoseringsturen i byen. Timene gikk og det begynte å blåse ganske så friskt, selv for danskebåtenen som kom og gikk skummet det godt om baugen. Vi visste at det kom til å bli en lang vei hjem med vinden i nesa og høye bølger. Det var i seg selv ingen bombe siden det skjer oss hver gang vi er i Danmark...

På turen tilbake tok jeg første vakt som vanlig som kort fortalt stort sett var kald og våt, bare en episode er verdt å ordlegge;
Jeg sitter sammekrøpet å følger med bak i Cockpitten da jeg plutselig hører en metallisk lyd mot dekket, jeg kikker rundt men det ser ikke ut som noe er galt. Så setter jeg meg til ro igjen. Bare sekunder senere ser jeg hva som har løsnet, det øverste festet til Klyveren(forreste seil), som i praksis betyr at det er i ferd med å skli sakte ned på baygsprydet og mot sjøen.Det hele ordnet seg ved at jeg med hjelp fra Staale fikk rullet seilet inn. Staale tok nattevakta og jeg sov.

Neste morgen våkner jeg av at motoren settes i revers (lager en spesiell lyd av vannet som plutselig bobler rett under skutesiden). Det betyr enten at noe er galt eller at vi er fremme, hvilket får meg på dekk i en fart for å hjelpe. Bildet blir da: Meg i ganske groggy form (klokken var vel 06 tror jeg) iført kun boxer. Det var pent vær og vårsol som hadde lagt et lag med dugg på båten.

Det visste seg at alt var i skjønneste orden og at vi var i ferd med å legge til på flytebryggene på Tømmerstø Brygge. Jeg tok ei fortøyning og tok plass på utsiden av rekka klar til å hoppe den halvemeteren over til flytebrygga! Skjuuup-barfot mot duggen på den lakkerte rekka og super groggy var ingen super kombinasjon, nesten idiot dårlig kombinasjon faktisk! Jeg datt selvfølgelig rett ned og i med mine super instinkter var det første jeg tenkte å minimere skade ved å ta meg i mot på albuene. Så først traff jeg et stål beslag med høyre hofte før jeg planta begge underarmene i trebrygga fra ca 1,5m høyde. Kroppen min skjønte lite av smertene den gjennomgikk de neste sekundene, skinka svei etter en skikkelig dunk og et solid risp og underarmene likeså, og i tillegg hadde det vannet som rakk meg til ryggen en temperatur på ca 10grader. Men minst skjønte nok Staale som så det hele. Han trodde at jeg ikke hadde klart å vente med å bade til å vi hadde lagt ordentlig til.Han var faktisk på kanten til irritert for at jeg ikke kunne vente...

Da hadde vi seilt rundt 160 Nautiske mil, i en relativt strabasiøs seilas. Ingenting hadde skjedd! Så en halv meter meter fra kaia hjemme i Norge igjen, detter jeg på sjøen. Et lite merke etter møtet med metall beslaget har jeg den dag i dag.. sprøtt!

For å ta temaet litt seriøst: Selvfølgelig KAN det være farlig, men det kan være farlig å kjøre bil også. Det gjelder bare å være forsiktig å ta forhåndsregler. Det skal vi gjøre og vi har masse teknisk utstyr som skal hjelpe oss å bedømme dette til enhver tid.