GALEWARNING - Hva er det?
GALEWARNING: METAREA VI. SubArea: CAPE WEST: Wind NW-SW 40kts. Reaching 45kts at times. Moderating from SW later. Visibility extremely poor in frontal rain. Seastate: 9-10 meters with W-SW swell.
Barrometeret.
Værmeldingsområder.
17. Mai 989HpA, Snart storm ....
Uklarværfax: Men god nok til å forstå at snart er det storm!
En storm blir til!
Kald dag..
Soving..
Matlaging er også farlig...
Værmeldings tjenestene har forskjellige metoder og matematiske modeller for når/hvor og hvordan de skal gi ut kulingvarsel. For eksempel ga den brasilanske marinen ut kulingvarsel hvis vinden var mer enn 27 knop, mens .South African Weather Services. ga det ut hvis det var meldt 35 knop eller mer. Til sammen hadde vi 19 kulingvarsler med vind mellom 35-45 knop, men som regel var det storm, kuling, lite eller ingen vind i det hele tatt etter at vi kom ned mellom 37-40 grader syd. Om vinteren (Mai-Aug) trenger du ikke gå så langt syd for å finne vinden som om sommeren (Des-Mar).
Vindhastigheter er oppgitt i gjennomsnitt over en lengre periode og når det står 45 kts kan den teoretisk nå 70 kts til tider. Bølgehøyden er også i gjennomsnitt og enkelte bølger kan i praksis være oppi 20 meter.
En metrolog sitter også på sitt trygge varme kontor etter å ha studert været på et universitet og kanskje en gang vært ute i felten på en metrologisk stasjon i sommermånedene.
På Gough island som ligger på 40 grader og er syd for Tristan da Cuhna målte de 75 knop vind mens jeg var ute. Det var ingen metrologer på øya, bare veldikeholdspersonell. Dataene er sendt pr. satellitt til metrologene som vil ha det. Stasjonen er bemannet med et syd afrikansk vedlikeholds team og vi hadde noen interessante samtaler på radioen.
Værmeldinger er derfor kjekke å ha, men kan ikke brukes til annet enn at du vet om det vil blåse mye eller lite de neste 96 timene. De er veldig kjekke å ha når du seiler alene for da kan du forbrede deg før vinden kommer. Lage mat, sove, bytte seil og slikt, men etter hvert begynner du å forstå og du vet selv om det bare er en .liten. kuling eller en full storm som kommer! Slik at det er sagt uten å overdrive så er 75% av det jeg kan om seiling, hav, vind og alt som måtte ha innvirkning på det å seile en liten båt har jeg lært i løpet av de 69 dagene. Det viktigste jeg hadde var det teoretiske grunnlaget samt lassevis med fagbøker om seiling, været, navigasjon, elektronikk og alt annet som måtte befinne seg om bord i en båt.
Jeg har også bakt ca 30 brød på turen, men hvis en eventuell fremtidig kvinnelig del av meg skulle uheldigvis lese dette, så må jeg bare si i fra at hvis det er mulig å kjøpe et brød innenfor en radius av 100 km så kommer jeg til å spasere og kjøpe det i stedet for å lage det.
17 Mai hadde vi besøk av et høytrykk, det er både kjedlig og deprimerende. Vi nådde også 40 grader syd denne dagen og vært 30 dager på sjøen. 17 Mai var derfor en koselig dag. Vi nådde også sydhavet eller Southern Ocean denne dagen. Dette er litt uklart da jeg ikke vet hvor den begynner, men noen sier at det begynner ved 40 grader syd, mens andre sier at det er syd for .Antartic Convergence Zone.. Vi hadde tidligere hatt ingen vind, men denne gangen var det .stille før stormen..
"Southern Ocean" og "Artic Ocean" er de to "nyeste" havene på jorda og da .noen. lagde dem så glemte de å definere dem skikkelig. Pr. i dag finnes det 5 hav: Artic Ocean, Atlantic Ocean, Southern Ocean, Indian Ocean og Pacific Ocean.
De syv hav er et begrep, men noen inndeling av verdenshavene til syv hav har aldri geografene blitt enig om. Sannsynligvis ligger tallmystikk bak utrykket fra skapelse eventyrene i bibelen: Den syvende himmel, skapelsens syv dager. Tallet syv dekker uendeligheten og lignende.
Jeg har ikke glemt middelhavet eller norskehavet, men de engelske navnene er: "Mediterranen Sea" og "Norwegian Sea" som i teorien er mer korrekte. På norsk er rett og slett .middelsjøen. et teit ord, mens middelhavet er et mer passende ord. Middelsjøen ble dannet da .Gibraltar. stredet fikk sitt første stikk og mistet sin jomfrudom. I .nyere historie. bøker er dette godt beskrevet med syndefloden og Nohas Ark.
I løpet av nasjonaldagen falt barometeret fra 1017 til 986 hPa. De som har peiling på metrologi vet at dette er dramatisk fall i løpet av så kort tid, og at 986 hPa er lavt nok. Barometeret pekte på slutten av dagen på .STORMY..
Slike vindstille dager var jeg svært lite effektiv, men jeg fikk oss over fra "No wind mode" til "Gale Mode". Eller i hvert fall det jeg trodde var det riktige, da jeg aldri har seilt i så mye vind før, eller på en annen side aldri sett så mye vind før. På slutten av nasjonaldagen var jeg så godt forberedt jeg kunne og rett før solnedgang kom de svarte feite skyene inn fra vest, mens natten senket seg over Rozinante økte vinden gradvis.
Vi hadde en sammenhengende tre dagers kuling. En tre dagers ekte kuling vinden var aldri under 40 knop(20 M/S)! Stort sett lå den på rundt 45-50 knop (23-26m/s) i 3 dager! Før det hadde vi hatt to små kulinger som varte 5-6 timer. Det var Posedion som ønsket oss velkommen til .The Roaring Forties.. De første gangene vinden nådde 40 knop var jeg en smule nervøs, men etter hvert som jeg har hatt 40 og 50 knops vind begynner jeg å bli .vindblind.. Før synes jeg alltid det blåste mer enn det gjorde, men nå er det stikk motsatt. Jeg føler det blåser mindre enn det faktisk gjør.
Det kan vanskelig beskrives hvordan det faktisk er å være i en liten båt, alene 3000 k.m fra land i så mye vind. Det som ofte beskrives som storm på landjorden er som regel bare en liten kuling noen trær knekker og noen taksten faller av huset. På havet så langt fra land finnes det ingen hinder for vinden
Vinden kommer over vannflaten med full kraft og det eneste du egentlig kan gjøre er det du tror er riktig. Enkelte ganger har vi surfet i 9-10 knop på et forseil med vinden i over 30 minutter! Du sitter med hjertet i halsen og surfer nedover bølgene vet at det går for fort. Dette er i teorien ikke mulig for en båt av Rozinantes størrelse, men må oppleves for å kunne beskrives.
Vi hadde en del storm tiltak. Det som gjorde situasjonen vanskelig var i løpet av denne tre dagers kuling brøyt autopiloten sammen, og det var svært vanskelig og akseptere mentalt. Det blåste mye og jeg håndstyrte i 24 timer til kulingen var over, når vinden løyet la jeg meg til å sove. I en reklame i et av seilbladene her i Afrika sier produsenten .RayMarine. .We know that you not dream about autopilots, but we do! That.s why we make the best autopilots on the earth.. Da ble jeg forbannet, for hva drømte jeg om de neste ukene etter at autopiloten brøyt sammen: .Scary nightmares about autopilots!!!. I en annen annonnse står det: ..Around Alone. sailor Emma Richards choose Raymarine autopilot.. Det som ikke er nevnt i reklamen er at hun har med seg 10 stykker på sin seilas alene rundt jorda. Hvis jeg ikke får dette på garantien kan hele Raymarine (www.raymarine.com) .Dra til helvete.. Neste gang skal jeg velge Simrad.
Det virker som produktene er laget for å vare i ca. et år ved normal bruk slik at du må kjøpe ny etter at garantien tiden er gått ut. Nå får vi se hva som skjer, men nå har jeg fire produkter fra Raymarine som ikke virker en vindmåler, to autopilot .hjerner. og en mekanisk arm hvor alle er under 1 år gamle.
Det rare er at de elektroniske dingsene om bord som ikke er laget for marine bruk fremdels virker. Vindgeneratoren er i reklamen fra produsenten laget for .marine use.. Det betyr at fem marine ting ikke virker lenger, og jeg har minst like mange elektroniske dingser som ikke er laget for marine bruk.
Det var bare en annen elektrisk ting som gikk i stykker en strømforsyning på en datamaskin som skyldes en produksjons feil i strømforsyningen. Jeg vet at kanskje Raymarine produketene ikke er laget for denne type seiling, og jeg vet også at alle erfarne seilere sverger til vindror og hater autopiloter, men det har vært et spørsmål om .spenn..
Det verste er at den nye mekansike armen inneholder mye mer plastikk enn den ti år gamle andre armen som i sin tid var laget av Autohelm som Raymarine kjøpte opp. Alt nytt båtutstyr inneholder lassevis med plastikk, og går fortere i stykker. Slik forbruksmentalitet funker ikke på havet.
Da jeg våknet var jeg utvilt og begynte jeg og aksepterte denne nye situasjonen vi var i, og så lenge vi hadde mast, seil, mat og vann fikk det ta den tiden det trengte. Selv om jeg fremdeles har mareritt om autopiloter så vet jeg at det også var min egen feil, jeg skulle aldri ha forlatt Brasil uten et vindror.
Uten vindror kunne vi ikke seile med vinden hver gang det blåste mye. Det endte derfor med at vi lagde en ny metode for seil i hardt vær. I hekken festet vi et tau på 250 meter med fendere spredd utover. Dette var forsvarlig festet i Rozinante med gummiavlastere. Dette for å senke farta. Problemet var å få sakene inn igjen når vinden hadde løyet. (les: Løyet til rundt 35 knop).
Det andre vi gjorde var å seile med bakket storm fokk og fylt klyver og roret surret til den motsatte siden. Dette betydde at vi måtte seile med mer seil enn det som var forsvarlig, men det var også den eneste metoden jeg fant ut av.
Det jeg gjorde var å sjekke over wire, tauverk, seil etter hver kuling. Til tider seilte vi med doble skjøter og doble fall på seilene.
Roret tvang Rozinante opp mot vinden mens storm fokka som var bakket presset den vekk fra vinden dette gjorde at vi seilte med vinden ca 135 grader av baugen. Egentlig så lå vi .Bi. over hele syd-atlanteren. Dette var en posisjon som kan være farlig men siden bølgene stort sett ikke var for store og vinden ikke var for sterk over lengre tid klarte store tunge, sterke, trege Rozinante seg .nesten. alltid bra i denne posisjonen.
Da var jeg glad for at jeg ikke seilte rundt i et eggskall av en masseprodusert båt som "Bavaria" eller en "Bendatoy".
Bølgegalleri
KNOCKDOWN - Store gutter gråter de også!
En knockdown skjer i mye vind og store bølger ofte kombinert med uoppmerksomhet fra mannskapet side, eller de kan rett og slett ikke unngås. En knockdown er en 90+ graders velt. Seilbåter som seiler ligger ofte over på siden, men forhåpentligvis sjeldent så mye som 90 grader eller mer.
Tre dager før vi kom til Tristan da Cuhna. Passerte det et digert lavtrykk. Det var 3000 n.m (dist. Lisboa . New York) .bredt., og 2000 n.m (dist. Lindesnes . Nordkapp x 2) "høyt". Senteret på 960 hPa (mb) var 300 n.m syd for vår posisjon. RESULTAT = BUNKE MED JÆVLA MYE VIND!
Jeg lå og hvilte på "sofaen" og i ørska våknet jeg av vindalarmen som stod på 50 knop og peip. I det jeg skulle skru av alarmen så jeg at vindmåleren stod fast på 59.9 knop, jeg trodde det var noe galt med den, og skrudde den av og på (det hjelper som regel med en .restart.), men displayet økte til 59.9 knop på få sekunder og startet å pipe igjen, et lite øyeblikk var den også nede på 56 knop så jeg konkluderte med at den virket. Etter hvert begynte den å pipe på en annen måte. Den slo seg av og på. Jeg skrudde av alarmfunksjonen og skrudde den av og på, men den viste fremdeles 60 knop. Den begynte igjen å skru seg av på til slutt døde den og har aldri virket siden. Jeg leste etter at jeg kom til Cape Town i manualen at maks for vindmåleren er 60 knop. Det var først da jeg skjønte at jeg muligens har vært ute i en storm med orkan vindstyrke, den begynner ved 64 knop!
På dette tidspunktet var det svært lite jeg kunne gjøre bortsett fra å satse på at alt ville gå bra. Lukene var skalket og jeg var inne. Jeg vet at jeg seilte med for mye seil, men det var også noe jeg måtte så lenge jeg ikke hadde selvstyring, og det å prøve å ta ned noen seil på fordekket i den vinden var ikke et alternativ. Jeg hadde også hatt noen kaldfronter som passerte nå, og du kan på sett og vis føle på intensiteten i vinden når de passerer. Derfor gamblet jeg på at den ville være passert før jeg ville ha fått ned seilet. Det er alltid jævla lurt å være etterpå klok, men jeg kunne ha tatt ned et av seilene tidligere. Det vil bety at jeg uten selvstyring måtte ha håndstyrt, men på dette tidspunktet var jeg også sliten.
Siden det var lite jeg kunne gjøre la jeg meg igjen på sofaen etter å ha sjekket det jeg kunne. Denne stormen var nå inne i time 24, og etter hvert løyet vinden noe slik som følelsen min hadde sagt tidligere. Det føltes i hvert fall slik. Kaldfronten hadde passert, og vinden dreiet fra NW mot syd vest. Dette betyr at havet blir opprørt siden bølgene har bygd seg opp fra en retning og når viden dreier .henger bøglene etter.. Jeg seilte på feil .tack. (det norske ordet kan jeg ikke) og burde da vinden dreide også endret kursen, men jeg falt i en lett søvn. Hvile er også et våpen. Jeg våknet av et smell og at Rozinante ble slengt 90 grader og havnet på tvers av bølgene. Neste bølge .The Second one is always larger than the first one. slo Rozinante flat! Dette kalles på engelsk en .knockdown., og det er meget bra valg for det er også slik det føles. Babord side lå en eller annen plass mellom 90-110 grader nede. Hvor lenge vet jeg ikke, men det var neppe mer enn 20 sekunder sansynligvis mindre.
Jeg lå og .slumra. på sofaen med kroppen på tvers og våknet med bena i taket, rumpa ble brutalt plassert på bokhylla og trynet trykt ned i sofaen. I den velkjente .ørska. forstod jeg hva som hadde skjedd, men .ørska. gjorde sitt til at dette bare var enda en ny oppdagelse. Hadde jeg vært 100% våken ville jeg ha vært mer redd.
Jeg var fullt påkledd, trakk hetta over hodet, hektet på meg sikkerhetslina som henger strategisk plassert rett utenfor luka, og i en bevegelse var luka lukket, surringen til roret løsnet og jeg fikk oss over til å seile med vinden igjen.
I det vi hadde vunnet tilbake kontrollen over elementene begynte en ny alarm å pipe. Denne gangen var det .Low Battery. alarmen som peip. Jeg var ikke lenger i ørska for vind, regn og sjøsprut har en tendens til å få deg våken i løpet av nanosekunder, og i samme nanosekund tenkte jeg:
"Faen i satans, svarte helvete. Lufteventilen på den møkkete dassen! Den automatiske bryteren til den faens lensepumpa har en tendens til å henge seg noe jævla opp og ikke virke. Hvorfor fikset jeg ikke det? Batteriene, forpulte rosa satan, de er under vann!"I et byks var roret surret slik at vi igjen var på en kurs med vinden 135 grader av baugen, sikkerhetslina løsna og lukene i bunnen kastet vekk. Det var et sørgelig syn batteriene var dekket med saltvann. Jeg kastet meg over den manuelle lensepumpa og fikk pumpet ut vannet. Mitt nye brasilianske reservebatteri fant jeg ut var sprekt i en av cellene, dette var fulladet og lakk syre. Jeg kastet det over bord. Jeg burde ikke gjort det for jeg kunne kanskje ha reparert det på et vis siden, men det er som sagt alltid lurt å være så jævla etterpåklok, men fornuften sa at det var det smarteste der og da var å kvitte seg med hele faenskapet før det sprang båten i fillebiter eller hva nå et mordersk fulladet 170Ah timers batteri kan finne på. Pappa har i hvertfall lært meg at syre er farlig! Hvordan kunne jeg vite hvordan glassfiber og batterisyre reagerer, riktignok er Rozinante mellom 12-15 mm. tykk i kjølen, men i en storm, og med en ny en innen noen dager tusenvis av kilometer fra hjelp har du ikke lyst å "gamble"!!
På vei ned etter å ha dumpet batteriet og vært skikkelig miljøsvin, gikk jeg på trynet og brakk nesten beinet. Det gjorde fryktelig jævla vondt, og det oppstod en meget kaotisk situasjon. Jeg dopa meg ned med ulike midler. Med mange tårer i øyenene og følte meg som en svært liten gutt fikk jeg såvidt ryddet opp og lagt meg til å sove.
Det var nå snart lyst og datoen var den 28. Mai. Vinden løyet til kuling fra SW og deretter S. Vi brukte dagen til å rense elektriske koblinger, konkludere at batteriene var .FUCT. (Failed and under continuous testing)., og det betydde at vi ikke hadde nok strøm til å få start på motor. Værmeldingen fra dagen før lovte et nytt høytrykk, det betydde lite vind. Neste kaldfront var ikke langt unna, og før den hadde jeg en plan om å komme meg til Tristan da Cuhna som lå 150 n.m mot NE.
Tristan da Cuhna - Verdens mest avsidliggende bebodde øy
En dårlig dag..
Tristan Da Cuhna er en gruppe britiske administrerte øyer som består av øyene Tristan Is. , Nightingale Is., Inaccessible Is. Middle Is, Stoltenhoff Is. og 220 n.m sydsydøst ligger øya Gough Island. Tristan Da Cuhna gruppen ligger på .ryggen. som ligger midt i Atlanterhavet fra Bouvetøya på 54 grader syd og opp til Jan Mayen på 70 grader nord. Atlanterhavsryggen er ca. 15000 km lang.
Nærmeste nabo til disse øyene er, Norges eneste .eiendom. på den sydlige halvkule, Bouvet øya som ligger 1220 nm sydsydøst for Tristan. Bouvet øya fikk vi av britene for mange år siden, da de hadde så mange andre øyer i Atlanterhavet, kanskje ikke så rart siden det er verdens mest avsidliggende øy. Britene ga den vekk med hensikt her var det bare utgifter å hente og ingen profitt. Bouvet øya er ubeboelig pga. sin avidliggende plassering og at det stort sett er minus grader og blåser noe jævlig. Temperaturen ligger på gjennomsnitt 2 grader om .sommeren. og 1 grad om vinteren!
Kart over "The Tristan Da Cuhna Group".
Tristan da Cuhna ble funnet av et Portugiser en gang for 500 år siden navnet hans var naturligvis Tristan da Cuhna. Øyene ble ubebodd frem til 1816 da engelskmennene fant ut at det var på tide å sende noen soldater til øya. Soldatene hadde med seg en sjef og kona. Etter hvert kræsjet det også noen skip inn i øya slik at befolkningen økte. Øya er faktisk pr. i dag også feilplassert på kart, når du er 2-3 n.m nordvest for øya er du i følge kart og GPS på klatretur oppover vulkanen som er 1966 meter høy.
Historien forteller ingen ting om kona til sjefen er mor til alle barna, men historien forteller at det i løpet av de neste hundre årene kom noen frivillige immigranter til øya.
Falsebay, håpet og Rozinante's vinterhavn 2004.
I dag er det 6 familienavn på øya og de fleste er i familie med hverandre på et eller annet vis. I 1961 fant Gud ut at han skulle jage dem vekk og vulkanen våknet til liv, de ble evakuert til England og vulkanen spydde ut lava. Det som er interessant er at vulkanens utbrudd sendte en strøm av lava ned mot bosetningen, men den traff ikke. Det var også den eneste lavaen som nådde havet. Resten av øya ble ikke berørt av utbruddet som igjen betydde at de svært få områdene med fruktbar jord ikke ble ødelagt.
Bosetningen bodde to år i England før de fant ut de heller ville hjem. Noen svært få ble igjen i England. De unge reiser ofte til England eller Capetown for utdannelse, men de fleste vender tilbake til øya.
Jeg har lenge sett denne øygruppen på kartet, men jeg syntes at det var ubegripelig at det bodde noen der. I Rio fikk jeg tak i noen pilotbøker fra en annen seiler og der stod litt informasjon om øya.
Syd afrika er kjent for sine lumske havstrømmer.
Mens jeg var i Rio var det en 68 år gammel aleneseiler som var på vei fra Syd Brasil til Capetown. Han hadde høyt blodtrykk og fikk behandling av en doktor på øya. Dette skjedde mens det blåste friskt så båten hans ble aldri oppankret han ble hentet i en gummibåt mens noen fra Tristan passet på båten hans. Det er ikke sikkert mannen hadde overlevd turen til Cape Town hvis ikke han hadde fått denne behandlingen.
Folkene på Tristan lever under harde forhold, og de bryr seg derfor mye om hverandre og sine besøkende. De er de mest koselige menneskene jeg noen gang har møtt! Tre dager før jeg kom til Tristan hadde jeg knockdownen som satt batteriene mine ute av spill i ca. et døgn. Det været jeg hadde passerte på sin ferd fra vest mot øst også Tristan. Da jeg ikke hadde noe strøm og hadde de siste 10 dagene hatt en daglig .chat. med Tristan Radio. Ble de litt bekymret. Jeg var også bekymret siden jeg visste at de var bekymret, det var en vond dag.
En av de 20+ brøddeigene jeg mekka i hop.
Dagen etter fikk jeg gjenopprettet kontakten og selv på en sprakende kortbølge forbindelse forstod jeg at de var glade for at jeg hadde det bare bra, og det ble derfor en hyggelig dag.
Jeg nærmet meg Tristan i lite vind for fulle seil. Hvis jeg skulle få besøkt Tristan var det viktig å komme frem mens høytrykket var over oss begge siden det var en ny kaldfront i anmarsj fra vest. Siden jeg ikke hadde motor, heiste jeg alle seilene og brukte noen timer for å få Rozinante til å gå på riktig kurs.
Ofte kom de Brasilianske havfruene på besøk, i hvertfall i drømme.
Klokken 1600Z den 30. Mai 2004 etter 42 dager på havet fikk vi første visuelle kontakt med øya Inaccesible Island. Dette var rett før solnedgang nesten ingen vind og jeg løp rundt på dekk i langt undertøy og feiret på min egen måte. Feiringen bestod i å hyle av glede til de alltid tilstedeværende albatrossene, som ristet på hodet og fløy av sted på sin evige jakt etter mat. Rett før solnedgang gjorde jeg klar ankerspillet med kjetting og tripline på ankeret, og det er første gang jeg har gjort klar for oppankring 60 n.m fra ankringsplassen!
Natten gikk og etter hvert dukket Tristan også opp i måneskinnet. Lysene fra bosetningen Edinburgh, som menneskene kaller .hovedstaden. sin dukket også opp.
35 grader 33.780 Min Syd, 35 grader og 33.779 Min vest.
Jeg snakket med Andy på Tristan Radio på VHF.en. Det var helligdag i dag så samtidig som vi hadde valgt en perfekt vinter dag for besøk, var det dumt at jeg forstyrret dem i helligdagen siden jeg trengte hjelp til å få start på motoren før vi ankret opp.
Vi ble oppkalt på radioen av medisinmannen på øya som lurte på om vi hadde noen sykdommer med meg. Menneskene på Tristan er redde for å fremmede sykdommer siden det er svært langt til hjelp.
17. Mai ettermiddag, snart storm.
Hjelpen jeg trengte medførte at de måtte sjøsette en gummibåt og komme ut med batterier så vi fikk start på motoren til Rozinante. Etter å ha seilt i en 5 knops vind til vi var 500 meter fra ankringsplassen kom båten med hjelp, men også mitt første møte med mennesker på 43 dager!
Dette møtet er noe jeg aldri vil glemme. Den lokale mekanikeren hjalp til med å prøve å starte motoren, etter hvert fant vi ut de batteriene de hadde med seg ikke var noe tess og nye måtte hentes. Mekanikeren ble om bord og vi snakket sammen i noe som føltes som flere timer, men som bare var 25 minutter mens de andre var inne for å hente nye batterier.
Mens vi fremdeles hadde strøm......
Vi fikk startet motoren og manøvrerte oss inn til ankringsplassen. Her slapp jeg 60 meter med kjetting på 20 meter. Jeg ville ankre opp så trygt som mulig, om Rozinante hadde slitt seg her ville det ikke ta lange tiden før hun ville nå brenningene og jeg ville ende opp som en av de mange skipbrudne, men det er svært lite å frykte syd for 35 grader syd vår moder jord.
Her vokser det tang .Kelp. og ikke slik tang vi har i Norge, men lange tangklaser på opptil titalls meter og hovedproblemet er som regel å få opp igjen ankeret, 100Ampere sikringen på ankervinsjen gikk da jeg skulle ha opp igjen ankeret. Jeg måtte også hogge 10 cm diameter tykke tangvekster i stykker med øks som hadde viklet seg inn i ankerkjettingen.
17. Mai Lavtrykket kommer, snart storm...
Det var nå rett før solnedgang, så det ble ingen landgang på meg denne dagen. Tristan folkene ville komme ut og hente meg tidlig dagen etter. Kaldfronten nærmet seg faretruende, og hvis jeg skulle komme meg i land på Tristan måtte det skje tidlig. Jeg fikk derimot en sekk med poteter og ferskt brød. Kjøttkaker og ferske Tristan poteter til middag i solnedgang med en .hel by. å se på. Jeg sugde inn lukten av land før jeg la meg til å sove, noe som var svært vanskelig for jeg følte meg utrygg så nærme land og jeg våknet av meg selv hvert 15 minutt. Motoren lagde også en uvanlig lyd siden den svev hele natten for å lade opp batteriene.
Rett etter soloppgang kom båten fra Tristan. De hadde med seg noe diesel og 2 liter med girolje. (Jeg spurte om 3-4 dl). I løpet av natten hadde vinden frisket opp fra NW og skyene lagt seg over øya og det var yr i lufta og ca. 9 grader. Fra 20 grader til 9 grader ikke unormalt her. NW vind, regn og 8/8 cloud coverage er sikre tegn på at en ny kald front eller med andre ord en ny kuling.
Vi surfet inn gjennom den smale inngangen til havna. Iført .full weather gear., regnbukse, regnjakke, ullundertøy, gummistøvler, redningsvest, ryggsekk og bærbar VHF. VHF er kjekt å ha det var slik de kommuniserte på øya. Guttene i .skyssbåten. hadde på seg Helly-Hansen tøy så nordmenn utstyrer folkene her på Tristan og. Jeg brukte noen sekunder på hoppe litt å kjenne denne rare faste grunnen under føttene. Det var nå 43 døgn siden jeg hadde hatt fast grunn under føttene, det er en rar følelse som må oppleves for å kunne forklares. Det hjelper ikke å ta ferja til Danmark. Min første notis var at de kjørte på feil side av øya, selv om veiene stort sett var .en veis kjørt. er alle bilene importert fra Cape Town hvor de også kjører på feil side. Dessuten er øya som sagt eid av det Britiske "ex-imperium".
I en utslitt pickup kjørte vi opp til .rådhuset.. Rådhuset var to brakker. På vei opp passerte vi bygninger, menn, kvinner, barn, sauer, kuer, hunder og annet tegn på sivilisasjon. Så mye menneskelig var det lenge siden jeg hadde sett. Menn og kvinner som arbeider, og barn som leker. Det hele ble en smule absurd for det var som tatt ut fra en film. Hvis bilene, og strømledningene mellom byggene ikke hadde eksistert ville det vært slik som historie bøkene beskriver Irland eller Skottland på 1500 tallet. Kuer, geiter, sauer, høner og hunder løper fritt. Menneskene på Tristan jobber for å overleve, og ikke for å skaffe seg lystbåt, hytte på fjellet, golfbag, ny bil osv.
Utenfor administrasjons bygget ser vi moderne teknologi fra Norge. Nera Inmarsat Fleet 77 satellitt kommunikasjon gir administrasjonen en data/telefoni forbindelse til St. Helena. Systemet var duplisert med to antenner og to motakere, som den lille nerden jeg er fikk jeg selvfølgelig kikket nærmere på utstyret! .Sjefen. på St. Helena er også overhodet over Tristan, men på Tristan har de en såkalt administrator som byttes ut hvert år. Da jeg kom hadde de akkurat fått ny administrator og Tristan.erne var glade for det. Den forrige administratoren kom fra nemmelig fra Hong Kong og en politiker vil sikkert synes det høres ut som en bra løsning, men kjære politiker det er en liten forskjell fra en forblåst øy i Syd-Atlanteren og Hong Kong. Administratoren var sikkert dårlig likt av den britiske regjering så som straff sendte de ham til Tristan!
Hos administrasjonen møtte vi Lorriane. Hun er gift med Andy som jeg kontakt med på radioen. Lorraine er .immigrasjons. offiser på øya samt masse annet. Lorriane stemplet passet mitt og deretter inviterte hun og Andy meg på lunsj senere. Sjefen for båten som plukket meg opp viste meg rundt på øya og vi var innom supermarkedet. Her fikk jeg kjøpt meg noen etterlengtede cola bokser. Det var egentlig det eneste jeg trengte og vi spleiset på noen pils, og kjørte videre opp i .byen. hjem til sjefen for båten. Senere kom de to andre fra båten samt mekanikeren fra dagen før. Vi tilbrakte to timer med pils drikking og pratet om alt mulig.
Akkurat da passet det meg perfekt. Det jeg kunne gjort var å løpe rundt på øya og leke turist, men etter 43 dager på havet så følte jeg menneskelig kontakt var det viktigste. Dessuten var det første gang på lenge jeg møtte mennesker jeg kunne kommunisere på engelsk med uten problemer med. (Det er ikke helt sant, men nesten!)
Vi pratet om alt mulig, og selv om mange der vil kanskje si at de er idioter som bor på denne øya, men livet deres er enkelt. De har det de trenger. De er oppdaterte på hva som skjer, og jeg tror flesteparten som bor der har funnet ut av at du finner ingen mer fredlig og trygg plass i hele verden! De har på sett å vis et hardt liv, men de har en frihet som vi andre mennesker aldri kommer til oppleve. Noen av samene i nord lever kanskje i ett med naturen, men det er alltid andre mennesker i nærheten. Tristan.erne lever 2700 km fra nærmeste bossetning. Det er like langt som det er mellom London og Longyearbyen, og de har ikke flyplass!
Hvis .suppliesene. fra Cape Town stopper opp har de fremdeles alt de trenger for å overleve. Båtene de bruker for å reise til Nightingale Island for å hente fugl og egg et par ganger i året bruker fremdeles seil. Det eneste de er avhengige av er diesel for strøm og oppvarming, men hvis det skulle knipe har de nok diesel for 2 år. De supplerer noen fiskebåter med diesel, og har derfor lassevis med diesel.
Etter noen runder med pils, var det lunsj hos Lorriane og Andy. Hos Andy fikk jeg smakt på det siste ølmerket de hadde på øya. Vi spiste lunsj hos tanta til Lorriane, og de andre var ferdig lenge før meg. Jeg vet at jeg spiste som en ulv. Jeg prøvde så godt jeg kunne unnskylde meg, men det er ikke lett når det er det beste måltidet du har spist på over en måned. Poteter, sauekjøtt, fuglekjøtt og saus. Høres sikkert jævlig ut, men i tillegg spiste jeg måltidet i et hjem! Her bodde det en familie. Det var rart..
Jeg var invitert hjem til en familie! Forrige gang det skjedde var i Sao Paulo, og det føles som en evighet siden og kan egentlig ikke sammenlignes. En litt over middelklasse familie i Brasil er som en vanlig Norsk familie hvor far og mor har fast jobb for å drive familien rundt og betale studiene til døtrene sine.
Nå økte vinden mye og det var på tide å forlate dette lille øysamfunnet. Nå var det bare en ting som gjenstod før det var på tide å stikke. Det var å ringe hjem til mor. Andy har på radiostasjonen den andre satelittforbindelsen, en liten hemmelighet som svært få på øya vet er at dette er også den eneste forbindelsen med web-access. Hos administrasjonen har de kun tilgang til e-post. Fremdels iført redningsvest gikk samtalen til mor som følger:
Jeg: Hei!
Mor: Hei, er du på den øya nå?
Jeg: Ja, men må stikke igjen nå får det begynner å blåse, men alt er bra. Har ikke noe autopilot går derfor sent. Er i Cape Town om 20-25 dager. Har hatt nesten Orkan, men alt går bra!
Mor: Å?
Jeg: Ja, men alt går bra.
Mor: Vi tenker på deg hele tiden.
Jeg: Fint, glade i dere, ringer når jeg kommer til Afrika.
Andy ringte også til mor både før og etter at jeg kom til Tristan. Første gang var på 17. Mai.
Det var bare en ting jeg burde ha hold kjeft om til og det var at det blåste masse. Jeg har en tendens til å si alt slik som det er til mor, mens andre pleier å sensurere litt, men gjort var gjort.
Etter dette bar det ut til Rozinante som til tider forsvant mellom bølgene. Etter å ha fått opp "kroken", satte vi kurs østover igjen og etter noen timer blåste det som vanlig kuling. Dagen etter var kulingen/stormen blåst ut og Andy hadde følgende kommentar på radioen. "It was wise of you to leave yesterday. One of the houses got it's roof ripped off and doesn't happen to often, and it was blowing 50-60 kts, Today the top of the mountain is covered with snow!!"
Tristan, Inaccesible, Nightingale, Gough Islands.
Tristan Da Cuhna.
Nightingale Island.
Inaccesible Island.
Til ankers ved Tristan Da Cuhna.
Tristan Da Cuhna.
Den lille havna og Rozinante i bakgrunnen.
Avreise.
Andy.
Lokal båt.
Lorraiane og Tanta.
Edinburgh.
Lokale båter.
Vi reiser....
Nistepakke.
Vanlig vær på Tristan.
Vulkanen
Havna.
Radiostasjonen.
Tristan.
Tristan Da Cuhna.
Det siste egget jeg fikk fra immigrasjons offiseren (Lorriane).