Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

"Navigare necesse est, vivere non est nevesse"

Loggboken i tall finner du her.

Info om loggboken i tall="Day=Dag/Time=Tid/Latº=Breddegrad(Negativ verdi er Syd)/Lat'=Breddeminutt/Lonº=Lengdegrad(Negativ verdi er Vest)/Lat'=Lengdeminutt/SOG=Hastighet over grunnen i knop/Cog=Kurs over grunnen i sann rettning./Mb=Barrometertrykk i Millibar/hectoPascall/TWD=Sann vindrettning/TWS(KTS)=Sann vind i knop/TWS(M/S)=Sann vind i Meter pr. sekund/AT=Lufttempratur/ST=Havtempratur/Cloud Coverage=Skydekke i Prosent"

INFO: Hvis du bruker Micro*#X! Internet Explorer. Skru av Automatic Image Resizing for å få bildene i full kvalitet som er stort sett 1400x1000 pixels.

INFO2: Siden jeg kan svært lite om XML og html og alt det tullet som skal til for å mekke en internett side er dette forløpig litt rotete. Jeg satser på at Stig en dag rydder opp!

ADVARSEL: DETTE ER ET SVÆRT LANGT REISEBREV, JEG SKAL SNART LAGE EN UTSKRIFTSVENNLIG VERSJON!

Personlig pronomen - Om jeg og vi

Kanskje har jeg blitt en smule rar, eller gjennomgått en personlighets spalting. Resten av denne teksten blir fortalt i både jeg form og vi form av personlig pronomen. En norsk lærer ville nok ha kommentert dette, men av og til ble Rozinante og jeg til vi og av og til ble det bare ble meg. Dette høres forvirrende ut, men etter at jeg kom frem til Cape Town reagerte mange, både de jeg møtte og de Norge på at jeg stort sett fortalte om oss i stedet for om meg. De fleste av mine venner tror at jeg har blitt rar, men så langt har jeg enda ikke hørt noe om at jeg har forandret meg så jeg tror fremdeles jeg ikke har tatt langvarig skade av å .leke. med meg selv i 69 dager. Hva leke med seg selv betyr er det jeg skal prøve å fortelle mer om her, og hvis du nå tenker .å leke med seg selv. så vil jeg si at dette er ikke på den måten du tenker.

Planen? - Hva er egentlig en plan?

Noen følger planer til punkt og prikke, noen skifter planer, noen har ingen planer. Hvilken kategori jeg havner under er fremdeles ubesvart spørsmål, men planen var inntil to uker før avreise å reise til Uruguay. Jeg ventet flere uker på nye .vant. til riggen og ble derfor liggende lenge i Rio De Janeiro.

Jeg hadde mye moro i Rio De Janeiro og etter hvert ble Rio De Janeiro en by jeg ble glad slik som mange gamle sjømenn før meg samtidig brukte jeg mye tid på å klargjøre Rozinante til den 1000 n.m lange overfarten til Uruguay. Det hadde vært mye uvær i området og jeg ville være godt forberedt. I løpet av denne tiden tok vi en avgjørelse som fikk en god del konsekvenser.

Jeg er egentlig ikke helt klar over hvorfor og når jeg fant ut at Syd-Afrika hørtes ut som et fornuftig alternativ til Uruguay. Det var ikke en umulig rute selv om avreisen min ville bli litt etter det som er anbefalt. Det gikk mot vinter, og det skulle vi lære mye av siden.

Det var en praktisk og en personlig grunn til å krysse Atlanterhavet. Den praktiske var at jeg ville bli .låst. fast i Uruguay/Argentina i 6 måneder pga at det var Vinter rundt Kapp Horn og jeg trengte å seile langt alene, og den personlige var at tre måneder i Brasil hadde satt dype spor i kropp og sjel. Fra Uruguay er det svært kort vei opp igjen til Brasil og fristelsen kunne fort bli for stor. Det å .strande opp i. Brasil som de fleste andre jeg har møtt er svært enkelt, men det er overhodet ikke planen. Brasil er et fantastisk land. Billig, enkelt, og de driver masseproduksjon av søte jenter.

I ukene før avreisen satt jeg flere kvelder og så på livet rundt meg. Siden jeg lå midt inni sentrum av en 10 million by, var det mye liv og røre. Jeg tenkte ofte på hvor lang tid det ville ta. Jeg studerte ruta mi ut og inn så godt det lo seg på den informasjonen jeg hadde tilgjenglig og kom frem til at det nok ville ta ca. 40-50 dager hele veien til Cape Town. Der tok jeg sannelig feil gitt!

På den ene siden hadde jeg problemet med mangel på skriftlig informasjon. Syd-Atlanteren har vært et mysterium for de fleste seilere. De fleste seilere raser oppover Syd Atlanteren fra Cape Town mot .trygge. Nord-Atlanteren på slutten av sin jordomseiling.

De få som seiler sydover langs kysten av Syd-Amerika gjør dette i korte etapper. Noen finner Brasil, Uruguay og Argentina så fortryllende at de aldri kommer seg videre. Spesielt gjelder dette mannlige aleneseilere mellom 20 og 70 år. Noen kommer seg ned til Kapp Horn og videre opp langs kysten av Chile og seiler ut i stillehavet slik egentlig planen var, men svært, svært få legger ut på den lange etappen over til Syd Afrika.

En annen seiler skrev at i Porto, Portugal hvor han besøkte sjøfartsmuset og informasjonen om Syd Atlanteren de portugisiske oppdagerne hadde på 15-1600 tallet var på samme nivå som dem han hadde i 1994.

Hvordan ville jeg reagere på å være så lenge alene på havet? Kom jeg til å savne sivilisasjonen? Flere uker uten å se en eneste jente? Hva med alle stormene? Hvordan ville jeg takle herse med seil og tauverk alene mens vinden bare økte å økte? Hva om jeg skadet meg eller trengte hjelp?

Syd-Atlanteren er i motsetning til Nord Atlanteren et svært lite trafikkert hav og veien til hjelp er lang. Slike tanker hadde jeg ofte, men jeg visste fra jeg tok avgjørelsen at jeg ville reise til Afrika så kom jeg til å gjøre det. Beklager mamma, men det fikk koste hva det ville!

Tanken på å seile alene skremte meg, men det var også dette ukjente som pirret meg.

All denne tankevirksomheten førte også til at jeg forberedte meg mer fysisk, enn jeg hadde gjort uten all tenkingen. Dette førte for eksempel til at jeg tok med meg mat og vann for mange måneder, og da jeg ankom Afrika hadde jeg fremdeles nok bunkers til enda noen måneder. Jeg brukte flere dager ekstra på å fikse, ordne og anskaffe ting.

Jeg følte meg klar selv om. Du aldri blir helt klar så følte jeg meg mer klar enn da vi krysset Atlanteren fra Kanariøyene til Brasil. Jeg hadde nå krysset et hav, men du blir aldri utlært på havet bare mer erfaren.

Jeg visste lite pga. mangel på informasjon, men en ting visste jeg. Det kom til å bli helt, helt annerledes enn første gangen jeg krysset et hav. Det ble også en seilas som skulle vise seg å bli dobbelt så lang i distanse og tre ganger så lang i tid som min første .verdens hav seilas.. Jeg visste at jeg stort sett ville få medvind så fort jeg kom meg syd til .The Roaring Forties.. Jeg trodde at jeg av og til kom til å få mye vind, og at det kunne bli kaldt. Det jeg ikke visste før jeg reiste var det bare en måte og finne ut av. Det var å reise, og forhåpentligvis kom det til å gå bra! Den som intet våger, intet vinner. Var et fint ordtak og det var en pådriver de første dagene under seilasen.

Det var en del ting å tenke på bla. annet:

Ships transiting the southern and southwestern coasts of South Africa need to be aware of dangerous, abnormally freak high waves, which may be created within 20 miles of the continental shelf in SW gales. Source U.S. Naval Pacific Meteorology and Oceanography Center West - METOC HAZARDS IN THE NAVPACMETOCCEN WEST GUAM navy.mil

Mid-ocean transits to the S of 42.S should be avoided in either direction. Vessels transiting the South Atlantic Ocean should be cautioned that the extreme limit of iceberg migration is about 36.S near Cape Agulhas and 39.S near Tristan da Cunha. This limit extends to within 200 miles of the mouth of the Rio de La Plata. Source nima.mil Publication 160 Sailing Directions . South Atlantic Ocean and Indian Oceean.

Det ble en hard seilas som ikke bare lærte meg masse nye praktiske ting, men også en seilas som har lært meg mye om livet. Det høres sikkert teit ut, men når du vet at absolutt ingen kan hjelpe deg da vet du hvordan det er å kjempe for å overleve, men det var slik jeg følte når autopiloten gikk til helvete!

Avreisen - avskjed med landet med jentene

En uke før avreisen fikk vi endelig sjekket ut ordentlig av Brasil. Passet ble stemplet, tollklarering og havne klarering innvilget. Det tok kun tre dager og finne alle kontorene, og på alle klareringsdokumentene ble det oppgitt 48 timers gyldighets tid. Siden tre dager er 72 timer sier det seg selv at du kan komme til å havne i en evighetsmaskin hos det brasilanske myndighetene.

Tolla tok faktisk en hel dag! Tollbetjenten kunne ikke finne skjemaene, datamaskinen virket ikke, og ikke minst Tollbetjenten brukte den mer eller mindre velkjente metoden blant offentlige ansatte verden over. LFT metoden. Betjenten skulle på død og liv få plantet dette inn i datamaskinen for å få kvittert ut en klareringskode/nummer som skulle føres på tollklarerings dokumentet som jeg aldri kommer til å ha bruk for mer. Siden betjenten brukte LFT metoden istedenfor den mer effektive og velkjente TOUCH metoden, tok dette sin tid. (LFT = LET-FINN-TRYKK).

Siden vi allerede var over tiden fra passet ble stemplet til havneklareringen var innvilget ble vi en uke ekstra. Til sammen var jeg ca. 4 uker i Brasil uten å være der. En dag var vi endelig klare og etter å ha fått frukt av en lokal padleinstruktør jente som en gang hadde samme drøm som meg, sagt chau-chau til de lokale fiskerne og kanadieren Bob (som behandlet meg som sin egen sønn) samt mine venner fra Syd-Afrika som hadde foret meg med informasjon samt gitt meg masse middag. Vi snek oss ut av Rio De Janeiro i mulm og mørke, med hjertet i halsen da marinepatruljebåten passerte på 30 meters avstand.

Natten og mesteparten av formiddag kjørte vi motor, for det var ingen vind, og jeg ville vekk fra kysten der det var mye trafikk. Radaren viste seg å være et vidunderlig hjelpemiddel.

Radar er kjekt å ha, så man slipper å drive å se hele tiden.

Delefin

Delefin

Delefin

Ruta så langt...

Regnvær..

Korallrevet - Et annerledes korallrev

Den store tabben var en stor organsime som kalles et korallrev. Korallrev og skip er i littraturen brukt mange ganger og ingen havseilas med litt .action. kan berettes uten at den inneholder et møte med et korallrev.

Flere landkrabbe forfattere er glad i å beskrive når skip møter et korallrev og skipet smadres i stykker i brenningene mot korallrevet, og beskriver dette med masse adjektiver. De overlevende kaver seg halvdøde inn til stranden og er endelig i trygghet, men i neste kapittel viser det seg at øya er full av kannibaler og spenningen stiger og stiger før de blir reddet av et skip i siste sekund i aller siste kapittel.. (Ref .Haiene. av Jens Bjørneboe).

Vårt møte med et korallrev var mye mindre dramatisk, Det var faktisk ikke noe møte i det hele tatt. Det foregikk uten dramatikk og var i begynnelsen bare en mistanke. Vi hadde faktisk et gradvis møte med et korallrev. Det forløp seg også over flere måneder, men det var et meget lumskt korallrev som holdt seg godt skjult og det var ikke antydet på noe som helst kart eller skrevet om i noen av de mange .pilots. bøkene.

Korallrevet hadde den siste måneden holdt seg godt skjult i det lumske og skitne vannet i Rio.s havne basseng. Rio de Janeiro har mange fine sandstrender inne i selve byen og bukta. Sandstrendene er av en eller annen grunn ganske hvite og flotte, og stapp fulle av mennesker. De få menneskene som bader er brunere en de som oppholder seg i sola. Vannet er rett og slett skittent.

I dette .næringsrike. vannet hadde korallrevet funnet mye energi og vokst seg stort og sterkt. Møtet med det lumske og umerkede korallrevet kom snikende..

Korallrevet bodde under Rozinante og var på enkelte steder 50 mm. Tykt og senket farten betraktelig. Det jeg skulle gjort på dette tidspunktet var å sette kursen mot Ihla Grande 70 n.m feil vei og funnet en flott strand ankret opp og skrapt hele bunnen til Rozinante, men det gjorde jeg ikke!

De neste dagene var jeg .på kanten. med den eneste loven om bord, men siden loven gjelder ombord og loven er .§ 1. Under enhver omstendighet hold deg ombord.. Fant jeg et .smutthull. i loven og hoppet overbord hvor loven etter min oppfatelse ikke gjaldt. (Jeg har nå endret loven til .§ 1. Under enhver omstendighet hold deg ombord. Gjelder også overbord. [Endret av lov 2004.06.09].) og fikk skrapt vekk 50% av korallrevet som utvilsomt ville ha blitt totalfredet av en marinbiolog med rette myndighet, og hvis myndighetene i Syd-Afrika hadde funnet ut av det da jeg ankom. Ville de ha puttet Rozinante i karantene for å evaluere, revidere, undersøke og deretter re-eavulere alt og etter fire måneder skrive rapport og gi meg bot for ulovlig innførsel av dyr. Byråkratiet består.

Skrapingen var både risikabel og farlig, men noen sjanser må man ta, men det skal aldri gjenta seg. Det var først her vi møtte korallrevet skikkelig. Det vil si min kropp mot korallrevet. I løpet av de timene jeg tilbrakte under Rozinante for å skrape ble jeg mye oppskrapt og hodet møtte korallrevet enkelte ganger så det sang pga bølgene. Jeg skal også innrømme at for første gang i hele mitt liv falt tanken på at jeg kunne bli angrepet av hai. Jeg blødde en god del fra enkelte skraper. Når det gjelder hai, så er det bare en ting jeg husker og det er at den .store hvite. liker kjøligere vann og finnes derfor i temperert klima og ikke i tropene, pga vann temperatur og tilgang på føde, men det finnes andre mindre men like aggressive haier i tropene.

I Syd-Afrika finnes det lassevis av .store hvite. rundt Kapp det Gode Håp. Dette fordi vanntempraturen lav og det betyr mye sel og mat til haiene. Surfing er som alle andre plasser en sport som drives her i Cape området og hai angrep skjer stadig vekk. Mitt råd for de skip som møter et korallrev er derfor .Bruk hjelm!..

Alban - og de andre dyrene

En natt jeg var oppe på dekk og justerte litt på seilene. Hørte jeg noen lyder fra babord side ca. midtskips. Det viste seg å være en blindpassasjer. En diger fugl, min første tanke var fersk mat. Jeg fant en lommelykt og en kniv og gikk til angrep, men fuglen gjorde ingen tegn på kamp eller flukt. Istedenfor å ta livet av fuglen inviterte jeg den bak i cockpiten. Etter hvert stakk den hue inn luka og datt ned trappa.

Siden da bodde Alban på sofaen. Alban ble også hus ren så jeg måtte løfte han ut hver dag så han fikk gjort sitt nødvendige ute og ikke på sofaen, og på en av disse do turene var det mye sjø og Alban ramlet over bord og jeg så han aldri igjen.

Alban hadde følgende tekniske data. Han er av arten .Wandering Albatross.. Vingespennet var 1.3 meter og kroppen var 50 cm. nebbet målte 8 cm. I begynnelsen beit den etter meg, men etter hvert som vi ble venner, eller det var sannsynligvis .Alban. som forstod at jeg var sjefen om bord, og jeg kunne stikke en finger inn i nebbet og han bet bare forsiktig. Alban var en koselig fyr å ha om bord og han likte seg godt tror jeg. Favoritt plassen var under datamaskinen. Jeg ble faktisk litt trist når han forsvant siden det var den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet.

Alban var den eneste fuglen som kom om bord, men etter at jeg passerte ca. 30 grader syd var det alltid fugler å se. Av en eller annen grunn er syd havene fulle av fugler, og albatrossene lever så vidt jeg vet kun på den sydlige halvkule, og de største kan ha vingespenn på 3-4 meter!

Portrett av Alban

Nær portrett av Alban

Alban.

Alban.

Alban.

Alban på sofaen.

Meg og Alban.

Alban.

Alban vil "inn".

Alban var syk og ville ikke ha mat.

Alban faste tilholdssted.

Vindstille - En farlig sykdom

De første 30 dagene skulle det vise seg at vi skulle ha hele 15 døgn med vindstille. De andre 15 dagene blåste det stort sett fra S-SE som var den kursen vi skulle ha. Vinden forsvinner og frustrasjonen kommer krypende som en kakerlakk og etter hvert er hver andre tanke:

"Det er vindstille..

Dønningene er store og skipet slenges frem og tilbake av dønningene. Havstrømmene kan også gi utslag og ofte forverrer de situasjonen betraktelig, og fører skipet i motsatt retning. Psykisk blir mannskapet mentalt forstyrret og går inn i en såkalt mental ubalanse med de følger det medfører.

Dette er en sykdom som kommer og går etter hvert som vinden kommer og går. Den eneste medisinen er en dose vind som gis over en periode dobbelt så lang som sykdommen har vart. Sykdommen kan komme å gå i løpet av minutter, men hvis vinden kommer å går flere ganger over en lengre periode kan pasientene (les: mannskapet) bli midlertidige immune. Vindstille forårsakes av høytrykk. De elskede høytrykkene til landkrabbene og passatseileren er en sann plage for en seilas i .the high latitudes.

En god dag..

Delefiner

Delefin

En liten hval

En stor hval

Hval

Hval

Maltraktert fiskekrok

Albatross

Ukjent fugl

En fugl i solnedgang

Fugler

Fugler

Her bor vi (2000km fra land)

Fugler

Fugler

Fugl

Fugl

Fugl

Dorado

Drept dorado

Rett i panna

Albatross

Albatross

Fugl

Fugl

Fugler

Point of no return - Om det å snu

"Point of no return" nådde vi mentalt 24 timer etter avreise. Ingen snur hvis ikke det er fare for liv og helse. Vi .snudde. når Paul fikk seg en .dislocated shoulder.. Det er rett og slett feigt å snu! Vi burde ha snudd for å skrape bunnen av Rozinante.

Etter 10 dager brøyt Autopiloten sammen, det vil si den ene .hjernen. jeg hadde .brant. opp. Men jeg hadde to ekstra på lager så jeg følte ikke noe grunn til å snu.

Etter 15 dager var den gamle mekaniske armen til autopiloten ødelagt. Jeg hadde en i reserve og siden den gamle har styrt Rozinante 30 000+ n.m regnte jeg med at den nye skulle vare de .små. 3000 n.m vi hadde igjen.

Etter 20 dager hadde vi også nådd det fysiske "Point of no Return" Det eneste målet som var fysisk mulig nå var Afrika. Vi kunne her ikke snu. Det er som sagt fysisk umulig og seile mot vinden.

Etter 32 dager brøyt den nye armen til Autopiloten sammen. Nå var det som sagt tidligere ikke lengre noen vits å tenke på å snu! Det var rett slett fysisk umulig. Vi hadde ingen selvstyring.

Jeg følte meg liten. Vi var 1250 n.m syd for Rio, 1000 n.m øst for Argentina, 1000 n.m vest for Tristan, 2500 n.m vest for Cape Town, og ikke minst 850 n.m nord for South Georgia som ligger i Antarktis! Den eneste løsningen var å fortsette mot Cape Town.

1 Mai. Vi flagget og gikk i "tog"!