Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

Auckland Island - Del 2

Det store problemet nå var: "Jeg har høyst sannsynlig sendt ut et nødsignal. Jeg har minimum 1,5 timer på å labbe tilbake til gummijolla og få rodd ut til Rozinante og fått ringt og sagt i fra at jeg overhodet ikke trenger noen hjelp.". Samtidig tenker jeg at denne elendige nødpeilesenderen kanskje har forutsett at jeg kommer til å bli spist opp av sel-dyret på veien tilbake og har utløst seg selv sånn i tilfelle.

Jeg tenker at nå er Royal New Zealand Air Force på vingene, og fiskebåtene som jeg ikke har sett, men som sikkert fisker rundt disse øyene er på vei inn i Carnley Harbour for å sjekke. For jeg hadde absolutt ikke peiling på hvor lenge denne hadde vært aktivert. Det kunne faktisk være opp til syv timer og sat.tlf hadde stått av de siste timene. Nødpeilesenderen er også registrert på Rozinante og sender en unik id som sier at det er Rozinante som trenger hjelp. Så var jeg altså i en ganske absurd situasjon her på denne øya med to timer bushkrabbing/gåing og en gummijolle-tur med et sint sel-dyr i veien. Jeg legger ut på veien tilbake med løping/krabbing/kryping igjennom bushen på den såkalte stien. Tilbake til selens strand observerer jeg at det er blitt lavvann og det er nå fritt leide mellom selens strand og min lille strand lengre borte.

Selen er ikke å se og jeg tar sjansen og løper over stranda. Stranda er rullestein og steinene er sleipe siden jeg samtidig er opptatt av om kanskje selen ligger dovent et eller annet sted klar til å angripe. Det går det ikke fort disse 500 meterne på sleipe steiner. Omsider kommer jeg meg bort til gummijolla som ligger oppi bushen og får med meg denne de 50 meterne ned til vannet og ror som en helt mot Rozinante.

Når det tretti meter igjen så kommer seldyret igjen. Den har enten observert at jeg var på stranda hans fra en eller annen plass eller den mener tydeligvis at jeg ikke ror fort nok og den brøler og freser og jeg ror, og jeg ror, igjen, som jeg igjen har fanden etter meg. Jeg når Rozinante og hopper om bord. Siden jeg allerede er ganske full av adrenalin selv så brøler jeg og roper og skriker tilbake samtidig som jeg kikker opp i lufta for å se om jeg kan se noe fly og ut i mot horisonten for å se om jeg ser noen båter. Så ringer jeg Eik Jordstasjon i Rogaland.

Der ber jeg pent om nummeret til Hovedredningssentralen på sola. Jeg kunne ringt 911 fra sat telefonen, men da hadde jeg endt opp hos Inmarsat Joint Emeregncy Center eller noe sånt. Jeg kunne også kalt opp RCC New Zeland på kortbølgen, men dette var jeg av ulike årsaker som vil forklare seg selv på et senere tidspunkt ikke interessert i. Denne hyggelig mannen på Eik gir meg da et telefonnummer: +4751646000. Jeg ringer: "Du er nå kommet til sentralbordet til Ementor Norge, vårt sentralbord er for tiden stengt". Enten har jeg hørt feil nummer fra Eik eller så har Eik bare datanødssituasjoner og ringer da Ementor.

Jeg gir opp og ringer legevakta som jeg hadde nummeret til. Jeg ber pent om å bli satt over til politiet. Politimannen svarer: "Politiet" og jeg ber pent om å få nummeret til Hovedredningssentralen på Sola og politimannen spør "Hvorfor det?". Jeg svarer: "Vær vennlig og gi meg nummeret, dette er viktig. Jeg ringer fra en satelittelefon fra en øy 800 km syd for "New Zealand" og har etter all sannsynlighet ufrivillig utløst en nødpeilesender, og vil gjerne få stoppet en eventuell i gang satt redningsaksjon." Politimannen svarer da: "Øhhh, ok e kan sette dæ over". Jeg takker.

Hos HRS så forklarer jeg situasjonen og han skal sjekke dette opp, men han hadde ikke fått noen beskjed så langt. Etter en time ringer sat. tlf og da er det pappa som ringer etter å ha blitt vekket av HRS og lurer på om alt er OK. Jeg beklager sterkt å vekke dere på denne måten denne nyttårsaften, og det var sikkert ikke hyggelig å få en telefon fra HRS denne sisten dagen i fjor. HRS skulle bare dobbeltsjekke.

Nyttårsaften - kveld

Resten av denne nyttårsaften tilbrakte jeg i Rozinante, spiste middag og leste bok og tenkte som så at dette er vel en nyttårsaften jeg aldri kommer til å glemme. Siden vi lå trygt og været var bra sov jeg godt denne dagen. Jeg drømte ikke om seler som spiste meg opp eller annet. Jeg tror jeg rett og slett sov for godt. Det var en spennende og annerledes dag, med nok opplevelser for i hvertfall én dag.

1. januar 2006 - "Waterfall Inlet"

Når man er trygg, kan man sove trygt og lenge. Denne dagen gikk derfor frem slik til ca. midt på dagen siden jeg ikke vet hva klokka er lokal tid så var det sånn rundt midt på dagen. Jeg ryddet litt og fiksa noen småting og siden jeg nå hadde gitt opp denne siste hytta og hadde selen friskt i minnet, var det på tide å finne et annet sted og utforske. På kartet så var det merket av en fjord som het "Waterfall Inlet" og her var det også avmerket en hytte. "Waterfall Inlet" er en av fjordene på østsida av øya og vi forlot derfor den 12 nm lange Carnley Harbour hvor det eneste mennesklige vi hadde sett var denne gamle hytta.

Det er ikke unormalt at delfiner og seler svømmer foran båten eller dukker opp, men på vei ut svømte det plutselig en pingvin foran båten. Dette var noe nytt og interessant. Været var overskyet, men med opphold og en svak vestlig vind. De fem nautiske gikk derfor greit. "Waterfall Inlet" hadde nok en strand i enden, og den var bebodd av en stor sel og en litt mindre sel. Altså en hann og en hunn. De to forrige selene var single seler sikkert seksuelt frustrerte og fulle av testestoron. Bukta hadde også noen andre steder som det gikk ann å legge til. Blant annet et gammelt skilt som det så vidt gikk ann å tyde at det stod "Auckland Islands" samt noe mer som ikke passer seg på trykk. Etter å ha observert disse to selene hvorav hunn-selen også var borte til oss og sa snøft i en hyggelig tone så var det trygt ut å ro i land. Den store hanselen satt på stranda alene og speida utover.

Den velbrukte "gjesteboka" i hytta.

I land fant vi hytta. Denne hytta var hel og det var jo kult. Denne hadde også en dør som var hel og denne fikk vi etter hvert opp siden den ikke var låst, men den var lukket skikkelig igjen for å holde eventuelle dyr ute. Jeg hadde obeservert en del fotspor på land så noen landbaserte dyr må det også finnes her, men hva vet jeg ikke. Om de er farlige vet jeg heller ikke. Hytta er et gammelt "depot" for skibbrudne noe jeg egentlig forstod lenge før jeg kom til "Waterfall Inlet" siden hytta var strategisk plassert på siden av et fossefall med ferskvann. Det finnes blant annet også en annen bukt/fjord som heter "Emergency Bay" som også har en hytte, så da sier det seg selv.

Inni hytta var det mye gammel hermetikk og flasker med noe svart veske. Noen glass med noe brunt og noe som lignet på en grill. Alt så ut som det hadde ligget der noen år for å si det sånn. Det var også et syltetøyglass med noen papirlapper samt en blyant oppi. Det var tydligvis en form for gjestebok. Gjesteboka inneholdt noen besøk og litt info blant annet at maten og hytta var fra 1977. Forrige besøk var fra et par i februar 2004. Før det i: 2001, 1999, 1988 og 1979, og nå også "Pirate ship Rozinante, Norway, 01.01.2006, Staale". Altså en ikke veldig ofte besøkt hytte. Etter å ha utforsket litt mer rundt denne hytta som lå noen hundre meter baki bushen så gikk vi tilbake til der hvor gummbåten lå dradd ca. 3 meter opp på land.

Hva er da halveis på vei oppi gummibåten? Jo denne hannselen hadde forlatt stranda og var nå nysgjerrig og lurte på om han kunne bedra kona med gummibåten min. Jeg ble sint, men den kikket bare dumt på meg. Jeg gikk nærmere, men litt roligere samtidig som jeg veivet med armene. Til slutt så skjønte den at jeg ikke ville være venner med han. Vi rodde etter hvert tilbake til Rozinante. Jeg har mye av dette på film, så en gang i fremtiden så får jeg vel mekka sammen en film fra denne jurassic park lignende øya også.

Stormen - 1. og 2. Januar

Det begynte nå å mørkne og værmeldinga lovte nordlig kuling og ettervært ble den oppgradert til en syklonisk storm med vind på 25 m/s innefor en radius av 200 nm av senteret. Lavtrykket passerte så å si over Auckland Island og det tok hele 30 timer før denne stormen var ferdig. Det ble 30 timer med ankervakt fordi det gikk nokså hardt for seg. Blant annet så jeg et fossefall på en av dalsidene snu 180 grader. Vannet gikk oppover fordi vinden blåste fossefallet andre veien.

Tirsdag

Nå er det tirsdag på denne siden av kloden og stormen er snart ferdig. Et nytt lavtrykk er på vei, men tror dette kommer til passere syd for Auckland Island og det vil derfor ikke være noe problem. Jeg tenker vi reiser fra Auckland Island rett etter at fronten som er tilknyttet dette lavtrykker har passert. Det blir da om ca. 24 timer.

Staale, Auckland Island, 2006-01-02/2200Z