Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

"Navigare necesse est, vivere non est nevesse"

Loggboken i tall finner du her.

Info om loggboken i tall="Day=Dag/Time=Tid/Latº=Breddegrad(Negativ verdi er Syd)/Lat'=Breddeminutt/Lonº=Lengdegrad(Negativ verdi er Vest)/Lat'=Lengdeminutt/SOG=Hastighet over grunnen i knop/Cog=Kurs over grunnen i sann rettning./Mb=Barrometertrykk i Millibar/hectoPascall/TWD=Sann vindrettning/TWS(KTS)=Sann vind i knop/TWS(M/S)=Sann vind i Meter pr. sekund/AT=Lufttempratur/ST=Havtempratur/Cloud Coverage=Skydekke i Prosent"

INFO: Hvis du bruker Micro*#X! Internet Explorer. Skru av Automatic Image Resizing for å få bildene i full kvalitet som er stort sett 1400x1000 pixels.

INFO2: Siden jeg kan svært lite om XML og html og alt det tullet som skal til for å mekke en internett side er dette forløpig litt rotete. Jeg satser på at Stig en dag rydder opp!

ADVARSEL: DETTE ER ET SVÆRT LANGT REISEBREV, JEG SKAL SNART LAGE EN UTSKRIFTSVENNLIG VERSJON!

Personlig pronomen - Om jeg og vi

Kanskje har jeg blitt en smule rar, eller gjennomgått en personlighets spalting. Resten av denne teksten blir fortalt i både jeg form og vi form av personlig pronomen. En norsk lærer ville nok ha kommentert dette, men av og til ble Rozinante og jeg til vi og av og til ble det bare ble meg. Dette høres forvirrende ut, men etter at jeg kom frem til Cape Town reagerte mange, både de jeg møtte og de Norge på at jeg stort sett fortalte om oss i stedet for om meg. De fleste av mine venner tror at jeg har blitt rar, men så langt har jeg enda ikke hørt noe om at jeg har forandret meg så jeg tror fremdeles jeg ikke har tatt langvarig skade av å .leke. med meg selv i 69 dager. Hva leke med seg selv betyr er det jeg skal prøve å fortelle mer om her, og hvis du nå tenker .å leke med seg selv. så vil jeg si at dette er ikke på den måten du tenker.

Planen? - Hva er egentlig en plan?

Noen følger planer til punkt og prikke, noen skifter planer, noen har ingen planer. Hvilken kategori jeg havner under er fremdeles ubesvart spørsmål, men planen var inntil to uker før avreise å reise til Uruguay. Jeg ventet flere uker på nye .vant. til riggen og ble derfor liggende lenge i Rio De Janeiro.

Jeg hadde mye moro i Rio De Janeiro og etter hvert ble Rio De Janeiro en by jeg ble glad slik som mange gamle sjømenn før meg samtidig brukte jeg mye tid på å klargjøre Rozinante til den 1000 n.m lange overfarten til Uruguay. Det hadde vært mye uvær i området og jeg ville være godt forberedt. I løpet av denne tiden tok vi en avgjørelse som fikk en god del konsekvenser.

Jeg er egentlig ikke helt klar over hvorfor og når jeg fant ut at Syd-Afrika hørtes ut som et fornuftig alternativ til Uruguay. Det var ikke en umulig rute selv om avreisen min ville bli litt etter det som er anbefalt. Det gikk mot vinter, og det skulle vi lære mye av siden.

Det var en praktisk og en personlig grunn til å krysse Atlanterhavet. Den praktiske var at jeg ville bli .låst. fast i Uruguay/Argentina i 6 måneder pga at det var Vinter rundt Kapp Horn og jeg trengte å seile langt alene, og den personlige var at tre måneder i Brasil hadde satt dype spor i kropp og sjel. Fra Uruguay er det svært kort vei opp igjen til Brasil og fristelsen kunne fort bli for stor. Det å .strande opp i. Brasil som de fleste andre jeg har møtt er svært enkelt, men det er overhodet ikke planen. Brasil er et fantastisk land. Billig, enkelt, og de driver masseproduksjon av søte jenter.

I ukene før avreisen satt jeg flere kvelder og så på livet rundt meg. Siden jeg lå midt inni sentrum av en 10 million by, var det mye liv og røre. Jeg tenkte ofte på hvor lang tid det ville ta. Jeg studerte ruta mi ut og inn så godt det lo seg på den informasjonen jeg hadde tilgjenglig og kom frem til at det nok ville ta ca. 40-50 dager hele veien til Cape Town. Der tok jeg sannelig feil gitt!

På den ene siden hadde jeg problemet med mangel på skriftlig informasjon. Syd-Atlanteren har vært et mysterium for de fleste seilere. De fleste seilere raser oppover Syd Atlanteren fra Cape Town mot .trygge. Nord-Atlanteren på slutten av sin jordomseiling.

De få som seiler sydover langs kysten av Syd-Amerika gjør dette i korte etapper. Noen finner Brasil, Uruguay og Argentina så fortryllende at de aldri kommer seg videre. Spesielt gjelder dette mannlige aleneseilere mellom 20 og 70 år. Noen kommer seg ned til Kapp Horn og videre opp langs kysten av Chile og seiler ut i stillehavet slik egentlig planen var, men svært, svært få legger ut på den lange etappen over til Syd Afrika.

En annen seiler skrev at i Porto, Portugal hvor han besøkte sjøfartsmuset og informasjonen om Syd Atlanteren de portugisiske oppdagerne hadde på 15-1600 tallet var på samme nivå som dem han hadde i 1994.

Hvordan ville jeg reagere på å være så lenge alene på havet? Kom jeg til å savne sivilisasjonen? Flere uker uten å se en eneste jente? Hva med alle stormene? Hvordan ville jeg takle herse med seil og tauverk alene mens vinden bare økte å økte? Hva om jeg skadet meg eller trengte hjelp?

Syd-Atlanteren er i motsetning til Nord Atlanteren et svært lite trafikkert hav og veien til hjelp er lang. Slike tanker hadde jeg ofte, men jeg visste fra jeg tok avgjørelsen at jeg ville reise til Afrika så kom jeg til å gjøre det. Beklager mamma, men det fikk koste hva det ville!

Tanken på å seile alene skremte meg, men det var også dette ukjente som pirret meg.

All denne tankevirksomheten førte også til at jeg forberedte meg mer fysisk, enn jeg hadde gjort uten all tenkingen. Dette førte for eksempel til at jeg tok med meg mat og vann for mange måneder, og da jeg ankom Afrika hadde jeg fremdeles nok bunkers til enda noen måneder. Jeg brukte flere dager ekstra på å fikse, ordne og anskaffe ting.

Jeg følte meg klar selv om. Du aldri blir helt klar så følte jeg meg mer klar enn da vi krysset Atlanteren fra Kanariøyene til Brasil. Jeg hadde nå krysset et hav, men du blir aldri utlært på havet bare mer erfaren.

Jeg visste lite pga. mangel på informasjon, men en ting visste jeg. Det kom til å bli helt, helt annerledes enn første gangen jeg krysset et hav. Det ble også en seilas som skulle vise seg å bli dobbelt så lang i distanse og tre ganger så lang i tid som min første .verdens hav seilas.. Jeg visste at jeg stort sett ville få medvind så fort jeg kom meg syd til .The Roaring Forties.. Jeg trodde at jeg av og til kom til å få mye vind, og at det kunne bli kaldt. Det jeg ikke visste før jeg reiste var det bare en måte og finne ut av. Det var å reise, og forhåpentligvis kom det til å gå bra! Den som intet våger, intet vinner. Var et fint ordtak og det var en pådriver de første dagene under seilasen.

Det var en del ting å tenke på bla. annet:

Ships transiting the southern and southwestern coasts of South Africa need to be aware of dangerous, abnormally freak high waves, which may be created within 20 miles of the continental shelf in SW gales. Source U.S. Naval Pacific Meteorology and Oceanography Center West - METOC HAZARDS IN THE NAVPACMETOCCEN WEST GUAM navy.mil

Mid-ocean transits to the S of 42.S should be avoided in either direction. Vessels transiting the South Atlantic Ocean should be cautioned that the extreme limit of iceberg migration is about 36.S near Cape Agulhas and 39.S near Tristan da Cunha. This limit extends to within 200 miles of the mouth of the Rio de La Plata. Source nima.mil Publication 160 Sailing Directions . South Atlantic Ocean and Indian Oceean.

Det ble en hard seilas som ikke bare lærte meg masse nye praktiske ting, men også en seilas som har lært meg mye om livet. Det høres sikkert teit ut, men når du vet at absolutt ingen kan hjelpe deg da vet du hvordan det er å kjempe for å overleve, men det var slik jeg følte når autopiloten gikk til helvete!

Avreisen - avskjed med landet med jentene

En uke før avreisen fikk vi endelig sjekket ut ordentlig av Brasil. Passet ble stemplet, tollklarering og havne klarering innvilget. Det tok kun tre dager og finne alle kontorene, og på alle klareringsdokumentene ble det oppgitt 48 timers gyldighets tid. Siden tre dager er 72 timer sier det seg selv at du kan komme til å havne i en evighetsmaskin hos det brasilanske myndighetene.

Tolla tok faktisk en hel dag! Tollbetjenten kunne ikke finne skjemaene, datamaskinen virket ikke, og ikke minst Tollbetjenten brukte den mer eller mindre velkjente metoden blant offentlige ansatte verden over. LFT metoden. Betjenten skulle på død og liv få plantet dette inn i datamaskinen for å få kvittert ut en klareringskode/nummer som skulle føres på tollklarerings dokumentet som jeg aldri kommer til å ha bruk for mer. Siden betjenten brukte LFT metoden istedenfor den mer effektive og velkjente TOUCH metoden, tok dette sin tid. (LFT = LET-FINN-TRYKK).

Siden vi allerede var over tiden fra passet ble stemplet til havneklareringen var innvilget ble vi en uke ekstra. Til sammen var jeg ca. 4 uker i Brasil uten å være der. En dag var vi endelig klare og etter å ha fått frukt av en lokal padleinstruktør jente som en gang hadde samme drøm som meg, sagt chau-chau til de lokale fiskerne og kanadieren Bob (som behandlet meg som sin egen sønn) samt mine venner fra Syd-Afrika som hadde foret meg med informasjon samt gitt meg masse middag. Vi snek oss ut av Rio De Janeiro i mulm og mørke, med hjertet i halsen da marinepatruljebåten passerte på 30 meters avstand.

Natten og mesteparten av formiddag kjørte vi motor, for det var ingen vind, og jeg ville vekk fra kysten der det var mye trafikk. Radaren viste seg å være et vidunderlig hjelpemiddel.

Radar er kjekt å ha, så man slipper å drive å se hele tiden.

Delefin

Delefin

Delefin

Ruta så langt...

Regnvær..

Korallrevet - Et annerledes korallrev

Den store tabben var en stor organsime som kalles et korallrev. Korallrev og skip er i littraturen brukt mange ganger og ingen havseilas med litt .action. kan berettes uten at den inneholder et møte med et korallrev.

Flere landkrabbe forfattere er glad i å beskrive når skip møter et korallrev og skipet smadres i stykker i brenningene mot korallrevet, og beskriver dette med masse adjektiver. De overlevende kaver seg halvdøde inn til stranden og er endelig i trygghet, men i neste kapittel viser det seg at øya er full av kannibaler og spenningen stiger og stiger før de blir reddet av et skip i siste sekund i aller siste kapittel.. (Ref .Haiene. av Jens Bjørneboe).

Vårt møte med et korallrev var mye mindre dramatisk, Det var faktisk ikke noe møte i det hele tatt. Det foregikk uten dramatikk og var i begynnelsen bare en mistanke. Vi hadde faktisk et gradvis møte med et korallrev. Det forløp seg også over flere måneder, men det var et meget lumskt korallrev som holdt seg godt skjult og det var ikke antydet på noe som helst kart eller skrevet om i noen av de mange .pilots. bøkene.

Korallrevet hadde den siste måneden holdt seg godt skjult i det lumske og skitne vannet i Rio.s havne basseng. Rio de Janeiro har mange fine sandstrender inne i selve byen og bukta. Sandstrendene er av en eller annen grunn ganske hvite og flotte, og stapp fulle av mennesker. De få menneskene som bader er brunere en de som oppholder seg i sola. Vannet er rett og slett skittent.

I dette .næringsrike. vannet hadde korallrevet funnet mye energi og vokst seg stort og sterkt. Møtet med det lumske og umerkede korallrevet kom snikende..

Korallrevet bodde under Rozinante og var på enkelte steder 50 mm. Tykt og senket farten betraktelig. Det jeg skulle gjort på dette tidspunktet var å sette kursen mot Ihla Grande 70 n.m feil vei og funnet en flott strand ankret opp og skrapt hele bunnen til Rozinante, men det gjorde jeg ikke!

De neste dagene var jeg .på kanten. med den eneste loven om bord, men siden loven gjelder ombord og loven er .§ 1. Under enhver omstendighet hold deg ombord.. Fant jeg et .smutthull. i loven og hoppet overbord hvor loven etter min oppfatelse ikke gjaldt. (Jeg har nå endret loven til .§ 1. Under enhver omstendighet hold deg ombord. Gjelder også overbord. [Endret av lov 2004.06.09].) og fikk skrapt vekk 50% av korallrevet som utvilsomt ville ha blitt totalfredet av en marinbiolog med rette myndighet, og hvis myndighetene i Syd-Afrika hadde funnet ut av det da jeg ankom. Ville de ha puttet Rozinante i karantene for å evaluere, revidere, undersøke og deretter re-eavulere alt og etter fire måneder skrive rapport og gi meg bot for ulovlig innførsel av dyr. Byråkratiet består.

Skrapingen var både risikabel og farlig, men noen sjanser må man ta, men det skal aldri gjenta seg. Det var først her vi møtte korallrevet skikkelig. Det vil si min kropp mot korallrevet. I løpet av de timene jeg tilbrakte under Rozinante for å skrape ble jeg mye oppskrapt og hodet møtte korallrevet enkelte ganger så det sang pga bølgene. Jeg skal også innrømme at for første gang i hele mitt liv falt tanken på at jeg kunne bli angrepet av hai. Jeg blødde en god del fra enkelte skraper. Når det gjelder hai, så er det bare en ting jeg husker og det er at den .store hvite. liker kjøligere vann og finnes derfor i temperert klima og ikke i tropene, pga vann temperatur og tilgang på føde, men det finnes andre mindre men like aggressive haier i tropene.

I Syd-Afrika finnes det lassevis av .store hvite. rundt Kapp det Gode Håp. Dette fordi vanntempraturen lav og det betyr mye sel og mat til haiene. Surfing er som alle andre plasser en sport som drives her i Cape området og hai angrep skjer stadig vekk. Mitt råd for de skip som møter et korallrev er derfor .Bruk hjelm!..

Alban - og de andre dyrene

En natt jeg var oppe på dekk og justerte litt på seilene. Hørte jeg noen lyder fra babord side ca. midtskips. Det viste seg å være en blindpassasjer. En diger fugl, min første tanke var fersk mat. Jeg fant en lommelykt og en kniv og gikk til angrep, men fuglen gjorde ingen tegn på kamp eller flukt. Istedenfor å ta livet av fuglen inviterte jeg den bak i cockpiten. Etter hvert stakk den hue inn luka og datt ned trappa.

Siden da bodde Alban på sofaen. Alban ble også hus ren så jeg måtte løfte han ut hver dag så han fikk gjort sitt nødvendige ute og ikke på sofaen, og på en av disse do turene var det mye sjø og Alban ramlet over bord og jeg så han aldri igjen.

Alban hadde følgende tekniske data. Han er av arten .Wandering Albatross.. Vingespennet var 1.3 meter og kroppen var 50 cm. nebbet målte 8 cm. I begynnelsen beit den etter meg, men etter hvert som vi ble venner, eller det var sannsynligvis .Alban. som forstod at jeg var sjefen om bord, og jeg kunne stikke en finger inn i nebbet og han bet bare forsiktig. Alban var en koselig fyr å ha om bord og han likte seg godt tror jeg. Favoritt plassen var under datamaskinen. Jeg ble faktisk litt trist når han forsvant siden det var den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet.

Alban var den eneste fuglen som kom om bord, men etter at jeg passerte ca. 30 grader syd var det alltid fugler å se. Av en eller annen grunn er syd havene fulle av fugler, og albatrossene lever så vidt jeg vet kun på den sydlige halvkule, og de største kan ha vingespenn på 3-4 meter!

Portrett av Alban

Nær portrett av Alban

Alban.

Alban.

Alban.

Alban på sofaen.

Meg og Alban.

Alban.

Alban vil "inn".

Alban var syk og ville ikke ha mat.

Alban faste tilholdssted.

Vindstille - En farlig sykdom

De første 30 dagene skulle det vise seg at vi skulle ha hele 15 døgn med vindstille. De andre 15 dagene blåste det stort sett fra S-SE som var den kursen vi skulle ha. Vinden forsvinner og frustrasjonen kommer krypende som en kakerlakk og etter hvert er hver andre tanke:

"Det er vindstille..

Dønningene er store og skipet slenges frem og tilbake av dønningene. Havstrømmene kan også gi utslag og ofte forverrer de situasjonen betraktelig, og fører skipet i motsatt retning. Psykisk blir mannskapet mentalt forstyrret og går inn i en såkalt mental ubalanse med de følger det medfører.

Dette er en sykdom som kommer og går etter hvert som vinden kommer og går. Den eneste medisinen er en dose vind som gis over en periode dobbelt så lang som sykdommen har vart. Sykdommen kan komme å gå i løpet av minutter, men hvis vinden kommer å går flere ganger over en lengre periode kan pasientene (les: mannskapet) bli midlertidige immune. Vindstille forårsakes av høytrykk. De elskede høytrykkene til landkrabbene og passatseileren er en sann plage for en seilas i .the high latitudes.

En god dag..

Delefiner

Delefin

En liten hval

En stor hval

Hval

Hval

Maltraktert fiskekrok

Albatross

Ukjent fugl

En fugl i solnedgang

Fugler

Fugler

Her bor vi (2000km fra land)

Fugler

Fugler

Fugl

Fugl

Fugl

Dorado

Drept dorado

Rett i panna

Albatross

Albatross

Fugl

Fugl

Fugler

Point of no return - Om det å snu

"Point of no return" nådde vi mentalt 24 timer etter avreise. Ingen snur hvis ikke det er fare for liv og helse. Vi .snudde. når Paul fikk seg en .dislocated shoulder.. Det er rett og slett feigt å snu! Vi burde ha snudd for å skrape bunnen av Rozinante.

Etter 10 dager brøyt Autopiloten sammen, det vil si den ene .hjernen. jeg hadde .brant. opp. Men jeg hadde to ekstra på lager så jeg følte ikke noe grunn til å snu.

Etter 15 dager var den gamle mekaniske armen til autopiloten ødelagt. Jeg hadde en i reserve og siden den gamle har styrt Rozinante 30 000+ n.m regnte jeg med at den nye skulle vare de .små. 3000 n.m vi hadde igjen.

Etter 20 dager hadde vi også nådd det fysiske "Point of no Return" Det eneste målet som var fysisk mulig nå var Afrika. Vi kunne her ikke snu. Det er som sagt fysisk umulig og seile mot vinden.

Etter 32 dager brøyt den nye armen til Autopiloten sammen. Nå var det som sagt tidligere ikke lengre noen vits å tenke på å snu! Det var rett slett fysisk umulig. Vi hadde ingen selvstyring.

Jeg følte meg liten. Vi var 1250 n.m syd for Rio, 1000 n.m øst for Argentina, 1000 n.m vest for Tristan, 2500 n.m vest for Cape Town, og ikke minst 850 n.m nord for South Georgia som ligger i Antarktis! Den eneste løsningen var å fortsette mot Cape Town.

1 Mai. Vi flagget og gikk i "tog"!

GALEWARNING - Hva er det?

GALEWARNING: METAREA VI. SubArea: CAPE WEST: Wind NW-SW 40kts. Reaching 45kts at times. Moderating from SW later. Visibility extremely poor in frontal rain. Seastate: 9-10 meters with W-SW swell.

Barrometeret.

Værmeldingsområder.

17. Mai 989HpA, Snart storm ....

Uklarværfax: Men god nok til å forstå at snart er det storm!

En storm blir til!

Kald dag..

Soving..

Matlaging er også farlig...

En vindtabell fra met.no. finner du her.

Værmeldings tjenestene har forskjellige metoder og matematiske modeller for når/hvor og hvordan de skal gi ut kulingvarsel. For eksempel ga den brasilanske marinen ut kulingvarsel hvis vinden var mer enn 27 knop, mens .South African Weather Services. ga det ut hvis det var meldt 35 knop eller mer. Til sammen hadde vi 19 kulingvarsler med vind mellom 35-45 knop, men som regel var det storm, kuling, lite eller ingen vind i det hele tatt etter at vi kom ned mellom 37-40 grader syd. Om vinteren (Mai-Aug) trenger du ikke gå så langt syd for å finne vinden som om sommeren (Des-Mar).

Vindhastigheter er oppgitt i gjennomsnitt over en lengre periode og når det står 45 kts kan den teoretisk nå 70 kts til tider. Bølgehøyden er også i gjennomsnitt og enkelte bølger kan i praksis være oppi 20 meter.

En metrolog sitter også på sitt trygge varme kontor etter å ha studert været på et universitet og kanskje en gang vært ute i felten på en metrologisk stasjon i sommermånedene.

På Gough island som ligger på 40 grader og er syd for Tristan da Cuhna målte de 75 knop vind mens jeg var ute. Det var ingen metrologer på øya, bare veldikeholdspersonell. Dataene er sendt pr. satellitt til metrologene som vil ha det. Stasjonen er bemannet med et syd afrikansk vedlikeholds team og vi hadde noen interessante samtaler på radioen.

Værmeldinger er derfor kjekke å ha, men kan ikke brukes til annet enn at du vet om det vil blåse mye eller lite de neste 96 timene. De er veldig kjekke å ha når du seiler alene for da kan du forbrede deg før vinden kommer. Lage mat, sove, bytte seil og slikt, men etter hvert begynner du å forstå og du vet selv om det bare er en .liten. kuling eller en full storm som kommer! Slik at det er sagt uten å overdrive så er 75% av det jeg kan om seiling, hav, vind og alt som måtte ha innvirkning på det å seile en liten båt har jeg lært i løpet av de 69 dagene. Det viktigste jeg hadde var det teoretiske grunnlaget samt lassevis med fagbøker om seiling, været, navigasjon, elektronikk og alt annet som måtte befinne seg om bord i en båt.

Jeg har også bakt ca 30 brød på turen, men hvis en eventuell fremtidig kvinnelig del av meg skulle uheldigvis lese dette, så må jeg bare si i fra at hvis det er mulig å kjøpe et brød innenfor en radius av 100 km så kommer jeg til å spasere og kjøpe det i stedet for å lage det.

17 Mai hadde vi besøk av et høytrykk, det er både kjedlig og deprimerende. Vi nådde også 40 grader syd denne dagen og vært 30 dager på sjøen. 17 Mai var derfor en koselig dag. Vi nådde også sydhavet eller Southern Ocean denne dagen. Dette er litt uklart da jeg ikke vet hvor den begynner, men noen sier at det begynner ved 40 grader syd, mens andre sier at det er syd for .Antartic Convergence Zone.. Vi hadde tidligere hatt ingen vind, men denne gangen var det .stille før stormen..

"Southern Ocean" og "Artic Ocean" er de to "nyeste" havene på jorda og da .noen. lagde dem så glemte de å definere dem skikkelig. Pr. i dag finnes det 5 hav: Artic Ocean, Atlantic Ocean, Southern Ocean, Indian Ocean og Pacific Ocean.

De syv hav er et begrep, men noen inndeling av verdenshavene til syv hav har aldri geografene blitt enig om. Sannsynligvis ligger tallmystikk bak utrykket fra skapelse eventyrene i bibelen: Den syvende himmel, skapelsens syv dager. Tallet syv dekker uendeligheten og lignende.

Jeg har ikke glemt middelhavet eller norskehavet, men de engelske navnene er: "Mediterranen Sea" og "Norwegian Sea" som i teorien er mer korrekte. På norsk er rett og slett .middelsjøen. et teit ord, mens middelhavet er et mer passende ord. Middelsjøen ble dannet da .Gibraltar. stredet fikk sitt første stikk og mistet sin jomfrudom. I .nyere historie. bøker er dette godt beskrevet med syndefloden og Nohas Ark.

I løpet av nasjonaldagen falt barometeret fra 1017 til 986 hPa. De som har peiling på metrologi vet at dette er dramatisk fall i løpet av så kort tid, og at 986 hPa er lavt nok. Barometeret pekte på slutten av dagen på .STORMY..

Slike vindstille dager var jeg svært lite effektiv, men jeg fikk oss over fra "No wind mode" til "Gale Mode". Eller i hvert fall det jeg trodde var det riktige, da jeg aldri har seilt i så mye vind før, eller på en annen side aldri sett så mye vind før. På slutten av nasjonaldagen var jeg så godt forberedt jeg kunne og rett før solnedgang kom de svarte feite skyene inn fra vest, mens natten senket seg over Rozinante økte vinden gradvis.

Vi hadde en sammenhengende tre dagers kuling. En tre dagers ekte kuling vinden var aldri under 40 knop(20 M/S)! Stort sett lå den på rundt 45-50 knop (23-26m/s) i 3 dager! Før det hadde vi hatt to små kulinger som varte 5-6 timer. Det var Posedion som ønsket oss velkommen til .The Roaring Forties.. De første gangene vinden nådde 40 knop var jeg en smule nervøs, men etter hvert som jeg har hatt 40 og 50 knops vind begynner jeg å bli .vindblind.. Før synes jeg alltid det blåste mer enn det gjorde, men nå er det stikk motsatt. Jeg føler det blåser mindre enn det faktisk gjør.

Det kan vanskelig beskrives hvordan det faktisk er å være i en liten båt, alene 3000 k.m fra land i så mye vind. Det som ofte beskrives som storm på landjorden er som regel bare en liten kuling noen trær knekker og noen taksten faller av huset. På havet så langt fra land finnes det ingen hinder for vinden

Vinden kommer over vannflaten med full kraft og det eneste du egentlig kan gjøre er det du tror er riktig. Enkelte ganger har vi surfet i 9-10 knop på et forseil med vinden i over 30 minutter! Du sitter med hjertet i halsen og surfer nedover bølgene vet at det går for fort. Dette er i teorien ikke mulig for en båt av Rozinantes størrelse, men må oppleves for å kunne beskrives.

Vi hadde en del storm tiltak. Det som gjorde situasjonen vanskelig var i løpet av denne tre dagers kuling brøyt autopiloten sammen, og det var svært vanskelig og akseptere mentalt. Det blåste mye og jeg håndstyrte i 24 timer til kulingen var over, når vinden løyet la jeg meg til å sove. I en reklame i et av seilbladene her i Afrika sier produsenten .RayMarine. .We know that you not dream about autopilots, but we do! That.s why we make the best autopilots on the earth.. Da ble jeg forbannet, for hva drømte jeg om de neste ukene etter at autopiloten brøyt sammen: .Scary nightmares about autopilots!!!. I en annen annonnse står det: ..Around Alone. sailor Emma Richards choose Raymarine autopilot.. Det som ikke er nevnt i reklamen er at hun har med seg 10 stykker på sin seilas alene rundt jorda. Hvis jeg ikke får dette på garantien kan hele Raymarine (www.raymarine.com) .Dra til helvete.. Neste gang skal jeg velge Simrad.

Det virker som produktene er laget for å vare i ca. et år ved normal bruk slik at du må kjøpe ny etter at garantien tiden er gått ut. Nå får vi se hva som skjer, men nå har jeg fire produkter fra Raymarine som ikke virker en vindmåler, to autopilot .hjerner. og en mekanisk arm hvor alle er under 1 år gamle.

Det rare er at de elektroniske dingsene om bord som ikke er laget for marine bruk fremdels virker. Vindgeneratoren er i reklamen fra produsenten laget for .marine use.. Det betyr at fem marine ting ikke virker lenger, og jeg har minst like mange elektroniske dingser som ikke er laget for marine bruk.

Det var bare en annen elektrisk ting som gikk i stykker en strømforsyning på en datamaskin som skyldes en produksjons feil i strømforsyningen. Jeg vet at kanskje Raymarine produketene ikke er laget for denne type seiling, og jeg vet også at alle erfarne seilere sverger til vindror og hater autopiloter, men det har vært et spørsmål om .spenn..

Det verste er at den nye mekansike armen inneholder mye mer plastikk enn den ti år gamle andre armen som i sin tid var laget av Autohelm som Raymarine kjøpte opp. Alt nytt båtutstyr inneholder lassevis med plastikk, og går fortere i stykker. Slik forbruksmentalitet funker ikke på havet.

Da jeg våknet var jeg utvilt og begynte jeg og aksepterte denne nye situasjonen vi var i, og så lenge vi hadde mast, seil, mat og vann fikk det ta den tiden det trengte. Selv om jeg fremdeles har mareritt om autopiloter så vet jeg at det også var min egen feil, jeg skulle aldri ha forlatt Brasil uten et vindror.

Uten vindror kunne vi ikke seile med vinden hver gang det blåste mye. Det endte derfor med at vi lagde en ny metode for seil i hardt vær. I hekken festet vi et tau på 250 meter med fendere spredd utover. Dette var forsvarlig festet i Rozinante med gummiavlastere. Dette for å senke farta. Problemet var å få sakene inn igjen når vinden hadde løyet. (les: Løyet til rundt 35 knop).

Det andre vi gjorde var å seile med bakket storm fokk og fylt klyver og roret surret til den motsatte siden. Dette betydde at vi måtte seile med mer seil enn det som var forsvarlig, men det var også den eneste metoden jeg fant ut av.

Det jeg gjorde var å sjekke over wire, tauverk, seil etter hver kuling. Til tider seilte vi med doble skjøter og doble fall på seilene.

Roret tvang Rozinante opp mot vinden mens storm fokka som var bakket presset den vekk fra vinden dette gjorde at vi seilte med vinden ca 135 grader av baugen. Egentlig så lå vi .Bi. over hele syd-atlanteren. Dette var en posisjon som kan være farlig men siden bølgene stort sett ikke var for store og vinden ikke var for sterk over lengre tid klarte store tunge, sterke, trege Rozinante seg .nesten. alltid bra i denne posisjonen.

Da var jeg glad for at jeg ikke seilte rundt i et eggskall av en masseprodusert båt som "Bavaria" eller en "Bendatoy".

Bølgegalleri

KNOCKDOWN - Store gutter gråter de også!

En knockdown skjer i mye vind og store bølger ofte kombinert med uoppmerksomhet fra mannskapet side, eller de kan rett og slett ikke unngås. En knockdown er en 90+ graders velt. Seilbåter som seiler ligger ofte over på siden, men forhåpentligvis sjeldent så mye som 90 grader eller mer.

Tre dager før vi kom til Tristan da Cuhna. Passerte det et digert lavtrykk. Det var 3000 n.m (dist. Lisboa . New York) .bredt., og 2000 n.m (dist. Lindesnes . Nordkapp x 2) "høyt". Senteret på 960 hPa (mb) var 300 n.m syd for vår posisjon. RESULTAT = BUNKE MED JÆVLA MYE VIND!

Jeg lå og hvilte på "sofaen" og i ørska våknet jeg av vindalarmen som stod på 50 knop og peip. I det jeg skulle skru av alarmen så jeg at vindmåleren stod fast på 59.9 knop, jeg trodde det var noe galt med den, og skrudde den av og på (det hjelper som regel med en .restart.), men displayet økte til 59.9 knop på få sekunder og startet å pipe igjen, et lite øyeblikk var den også nede på 56 knop så jeg konkluderte med at den virket. Etter hvert begynte den å pipe på en annen måte. Den slo seg av og på. Jeg skrudde av alarmfunksjonen og skrudde den av og på, men den viste fremdeles 60 knop. Den begynte igjen å skru seg av på til slutt døde den og har aldri virket siden. Jeg leste etter at jeg kom til Cape Town i manualen at maks for vindmåleren er 60 knop. Det var først da jeg skjønte at jeg muligens har vært ute i en storm med orkan vindstyrke, den begynner ved 64 knop!

På dette tidspunktet var det svært lite jeg kunne gjøre bortsett fra å satse på at alt ville gå bra. Lukene var skalket og jeg var inne. Jeg vet at jeg seilte med for mye seil, men det var også noe jeg måtte så lenge jeg ikke hadde selvstyring, og det å prøve å ta ned noen seil på fordekket i den vinden var ikke et alternativ. Jeg hadde også hatt noen kaldfronter som passerte nå, og du kan på sett og vis føle på intensiteten i vinden når de passerer. Derfor gamblet jeg på at den ville være passert før jeg ville ha fått ned seilet. Det er alltid jævla lurt å være etterpå klok, men jeg kunne ha tatt ned et av seilene tidligere. Det vil bety at jeg uten selvstyring måtte ha håndstyrt, men på dette tidspunktet var jeg også sliten.

Siden det var lite jeg kunne gjøre la jeg meg igjen på sofaen etter å ha sjekket det jeg kunne. Denne stormen var nå inne i time 24, og etter hvert løyet vinden noe slik som følelsen min hadde sagt tidligere. Det føltes i hvert fall slik. Kaldfronten hadde passert, og vinden dreiet fra NW mot syd vest. Dette betyr at havet blir opprørt siden bølgene har bygd seg opp fra en retning og når viden dreier .henger bøglene etter.. Jeg seilte på feil .tack. (det norske ordet kan jeg ikke) og burde da vinden dreide også endret kursen, men jeg falt i en lett søvn. Hvile er også et våpen. Jeg våknet av et smell og at Rozinante ble slengt 90 grader og havnet på tvers av bølgene. Neste bølge .The Second one is always larger than the first one. slo Rozinante flat! Dette kalles på engelsk en .knockdown., og det er meget bra valg for det er også slik det føles. Babord side lå en eller annen plass mellom 90-110 grader nede. Hvor lenge vet jeg ikke, men det var neppe mer enn 20 sekunder sansynligvis mindre.

Jeg lå og .slumra. på sofaen med kroppen på tvers og våknet med bena i taket, rumpa ble brutalt plassert på bokhylla og trynet trykt ned i sofaen. I den velkjente .ørska. forstod jeg hva som hadde skjedd, men .ørska. gjorde sitt til at dette bare var enda en ny oppdagelse. Hadde jeg vært 100% våken ville jeg ha vært mer redd.

Jeg var fullt påkledd, trakk hetta over hodet, hektet på meg sikkerhetslina som henger strategisk plassert rett utenfor luka, og i en bevegelse var luka lukket, surringen til roret løsnet og jeg fikk oss over til å seile med vinden igjen.

I det vi hadde vunnet tilbake kontrollen over elementene begynte en ny alarm å pipe. Denne gangen var det .Low Battery. alarmen som peip. Jeg var ikke lenger i ørska for vind, regn og sjøsprut har en tendens til å få deg våken i løpet av nanosekunder, og i samme nanosekund tenkte jeg:

"Faen i satans, svarte helvete. Lufteventilen på den møkkete dassen! Den automatiske bryteren til den faens lensepumpa har en tendens til å henge seg noe jævla opp og ikke virke. Hvorfor fikset jeg ikke det? Batteriene, forpulte rosa satan, de er under vann!"

I et byks var roret surret slik at vi igjen var på en kurs med vinden 135 grader av baugen, sikkerhetslina løsna og lukene i bunnen kastet vekk. Det var et sørgelig syn batteriene var dekket med saltvann. Jeg kastet meg over den manuelle lensepumpa og fikk pumpet ut vannet. Mitt nye brasilianske reservebatteri fant jeg ut var sprekt i en av cellene, dette var fulladet og lakk syre. Jeg kastet det over bord. Jeg burde ikke gjort det for jeg kunne kanskje ha reparert det på et vis siden, men det er som sagt alltid lurt å være så jævla etterpåklok, men fornuften sa at det var det smarteste der og da var å kvitte seg med hele faenskapet før det sprang båten i fillebiter eller hva nå et mordersk fulladet 170Ah timers batteri kan finne på. Pappa har i hvertfall lært meg at syre er farlig! Hvordan kunne jeg vite hvordan glassfiber og batterisyre reagerer, riktignok er Rozinante mellom 12-15 mm. tykk i kjølen, men i en storm, og med en ny en innen noen dager tusenvis av kilometer fra hjelp har du ikke lyst å "gamble"!!

På vei ned etter å ha dumpet batteriet og vært skikkelig miljøsvin, gikk jeg på trynet og brakk nesten beinet. Det gjorde fryktelig jævla vondt, og det oppstod en meget kaotisk situasjon. Jeg dopa meg ned med ulike midler. Med mange tårer i øyenene og følte meg som en svært liten gutt fikk jeg såvidt ryddet opp og lagt meg til å sove.

Det var nå snart lyst og datoen var den 28. Mai. Vinden løyet til kuling fra SW og deretter S. Vi brukte dagen til å rense elektriske koblinger, konkludere at batteriene var .FUCT. (Failed and under continuous testing)., og det betydde at vi ikke hadde nok strøm til å få start på motor. Værmeldingen fra dagen før lovte et nytt høytrykk, det betydde lite vind. Neste kaldfront var ikke langt unna, og før den hadde jeg en plan om å komme meg til Tristan da Cuhna som lå 150 n.m mot NE.

Tristan da Cuhna - Verdens mest avsidliggende bebodde øy

En dårlig dag..

Tristan Da Cuhna er en gruppe britiske administrerte øyer som består av øyene Tristan Is. , Nightingale Is., Inaccessible Is. Middle Is, Stoltenhoff Is. og 220 n.m sydsydøst ligger øya Gough Island. Tristan Da Cuhna gruppen ligger på .ryggen. som ligger midt i Atlanterhavet fra Bouvetøya på 54 grader syd og opp til Jan Mayen på 70 grader nord. Atlanterhavsryggen er ca. 15000 km lang.

Nærmeste nabo til disse øyene er, Norges eneste .eiendom. på den sydlige halvkule, Bouvet øya som ligger 1220 nm sydsydøst for Tristan. Bouvet øya fikk vi av britene for mange år siden, da de hadde så mange andre øyer i Atlanterhavet, kanskje ikke så rart siden det er verdens mest avsidliggende øy. Britene ga den vekk med hensikt her var det bare utgifter å hente og ingen profitt. Bouvet øya er ubeboelig pga. sin avidliggende plassering og at det stort sett er minus grader og blåser noe jævlig. Temperaturen ligger på gjennomsnitt 2 grader om .sommeren. og 1 grad om vinteren!

Kart over "The Tristan Da Cuhna Group".

Tristan da Cuhna ble funnet av et Portugiser en gang for 500 år siden navnet hans var naturligvis Tristan da Cuhna. Øyene ble ubebodd frem til 1816 da engelskmennene fant ut at det var på tide å sende noen soldater til øya. Soldatene hadde med seg en sjef og kona. Etter hvert kræsjet det også noen skip inn i øya slik at befolkningen økte. Øya er faktisk pr. i dag også feilplassert på kart, når du er 2-3 n.m nordvest for øya er du i følge kart og GPS på klatretur oppover vulkanen som er 1966 meter høy.

Historien forteller ingen ting om kona til sjefen er mor til alle barna, men historien forteller at det i løpet av de neste hundre årene kom noen frivillige immigranter til øya.

Falsebay, håpet og Rozinante's vinterhavn 2004.

I dag er det 6 familienavn på øya og de fleste er i familie med hverandre på et eller annet vis. I 1961 fant Gud ut at han skulle jage dem vekk og vulkanen våknet til liv, de ble evakuert til England og vulkanen spydde ut lava. Det som er interessant er at vulkanens utbrudd sendte en strøm av lava ned mot bosetningen, men den traff ikke. Det var også den eneste lavaen som nådde havet. Resten av øya ble ikke berørt av utbruddet som igjen betydde at de svært få områdene med fruktbar jord ikke ble ødelagt.

Bosetningen bodde to år i England før de fant ut de heller ville hjem. Noen svært få ble igjen i England. De unge reiser ofte til England eller Capetown for utdannelse, men de fleste vender tilbake til øya.

Jeg har lenge sett denne øygruppen på kartet, men jeg syntes at det var ubegripelig at det bodde noen der. I Rio fikk jeg tak i noen pilotbøker fra en annen seiler og der stod litt informasjon om øya.

Syd afrika er kjent for sine lumske havstrømmer.

Mens jeg var i Rio var det en 68 år gammel aleneseiler som var på vei fra Syd Brasil til Capetown. Han hadde høyt blodtrykk og fikk behandling av en doktor på øya. Dette skjedde mens det blåste friskt så båten hans ble aldri oppankret han ble hentet i en gummibåt mens noen fra Tristan passet på båten hans. Det er ikke sikkert mannen hadde overlevd turen til Cape Town hvis ikke han hadde fått denne behandlingen.

Folkene på Tristan lever under harde forhold, og de bryr seg derfor mye om hverandre og sine besøkende. De er de mest koselige menneskene jeg noen gang har møtt! Tre dager før jeg kom til Tristan hadde jeg knockdownen som satt batteriene mine ute av spill i ca. et døgn. Det været jeg hadde passerte på sin ferd fra vest mot øst også Tristan. Da jeg ikke hadde noe strøm og hadde de siste 10 dagene hatt en daglig .chat. med Tristan Radio. Ble de litt bekymret. Jeg var også bekymret siden jeg visste at de var bekymret, det var en vond dag.

En av de 20+ brøddeigene jeg mekka i hop.

Dagen etter fikk jeg gjenopprettet kontakten og selv på en sprakende kortbølge forbindelse forstod jeg at de var glade for at jeg hadde det bare bra, og det ble derfor en hyggelig dag.

Jeg nærmet meg Tristan i lite vind for fulle seil. Hvis jeg skulle få besøkt Tristan var det viktig å komme frem mens høytrykket var over oss begge siden det var en ny kaldfront i anmarsj fra vest. Siden jeg ikke hadde motor, heiste jeg alle seilene og brukte noen timer for å få Rozinante til å gå på riktig kurs.

Ofte kom de Brasilianske havfruene på besøk, i hvertfall i drømme.

Klokken 1600Z den 30. Mai 2004 etter 42 dager på havet fikk vi første visuelle kontakt med øya Inaccesible Island. Dette var rett før solnedgang nesten ingen vind og jeg løp rundt på dekk i langt undertøy og feiret på min egen måte. Feiringen bestod i å hyle av glede til de alltid tilstedeværende albatrossene, som ristet på hodet og fløy av sted på sin evige jakt etter mat. Rett før solnedgang gjorde jeg klar ankerspillet med kjetting og tripline på ankeret, og det er første gang jeg har gjort klar for oppankring 60 n.m fra ankringsplassen!

Natten gikk og etter hvert dukket Tristan også opp i måneskinnet. Lysene fra bosetningen Edinburgh, som menneskene kaller .hovedstaden. sin dukket også opp.

35 grader 33.780 Min Syd, 35 grader og 33.779 Min vest.

Jeg snakket med Andy på Tristan Radio på VHF.en. Det var helligdag i dag så samtidig som vi hadde valgt en perfekt vinter dag for besøk, var det dumt at jeg forstyrret dem i helligdagen siden jeg trengte hjelp til å få start på motoren før vi ankret opp.

Vi ble oppkalt på radioen av medisinmannen på øya som lurte på om vi hadde noen sykdommer med meg. Menneskene på Tristan er redde for å fremmede sykdommer siden det er svært langt til hjelp.

17. Mai ettermiddag, snart storm.

Hjelpen jeg trengte medførte at de måtte sjøsette en gummibåt og komme ut med batterier så vi fikk start på motoren til Rozinante. Etter å ha seilt i en 5 knops vind til vi var 500 meter fra ankringsplassen kom båten med hjelp, men også mitt første møte med mennesker på 43 dager!

Dette møtet er noe jeg aldri vil glemme. Den lokale mekanikeren hjalp til med å prøve å starte motoren, etter hvert fant vi ut de batteriene de hadde med seg ikke var noe tess og nye måtte hentes. Mekanikeren ble om bord og vi snakket sammen i noe som føltes som flere timer, men som bare var 25 minutter mens de andre var inne for å hente nye batterier.

Mens vi fremdeles hadde strøm......

Vi fikk startet motoren og manøvrerte oss inn til ankringsplassen. Her slapp jeg 60 meter med kjetting på 20 meter. Jeg ville ankre opp så trygt som mulig, om Rozinante hadde slitt seg her ville det ikke ta lange tiden før hun ville nå brenningene og jeg ville ende opp som en av de mange skipbrudne, men det er svært lite å frykte syd for 35 grader syd vår moder jord.

Her vokser det tang .Kelp. og ikke slik tang vi har i Norge, men lange tangklaser på opptil titalls meter og hovedproblemet er som regel å få opp igjen ankeret, 100Ampere sikringen på ankervinsjen gikk da jeg skulle ha opp igjen ankeret. Jeg måtte også hogge 10 cm diameter tykke tangvekster i stykker med øks som hadde viklet seg inn i ankerkjettingen.

17. Mai Lavtrykket kommer, snart storm...

Det var nå rett før solnedgang, så det ble ingen landgang på meg denne dagen. Tristan folkene ville komme ut og hente meg tidlig dagen etter. Kaldfronten nærmet seg faretruende, og hvis jeg skulle komme meg i land på Tristan måtte det skje tidlig. Jeg fikk derimot en sekk med poteter og ferskt brød. Kjøttkaker og ferske Tristan poteter til middag i solnedgang med en .hel by. å se på. Jeg sugde inn lukten av land før jeg la meg til å sove, noe som var svært vanskelig for jeg følte meg utrygg så nærme land og jeg våknet av meg selv hvert 15 minutt. Motoren lagde også en uvanlig lyd siden den svev hele natten for å lade opp batteriene.

Rett etter soloppgang kom båten fra Tristan. De hadde med seg noe diesel og 2 liter med girolje. (Jeg spurte om 3-4 dl). I løpet av natten hadde vinden frisket opp fra NW og skyene lagt seg over øya og det var yr i lufta og ca. 9 grader. Fra 20 grader til 9 grader ikke unormalt her. NW vind, regn og 8/8 cloud coverage er sikre tegn på at en ny kald front eller med andre ord en ny kuling.

Vi surfet inn gjennom den smale inngangen til havna. Iført .full weather gear., regnbukse, regnjakke, ullundertøy, gummistøvler, redningsvest, ryggsekk og bærbar VHF. VHF er kjekt å ha det var slik de kommuniserte på øya. Guttene i .skyssbåten. hadde på seg Helly-Hansen tøy så nordmenn utstyrer folkene her på Tristan og. Jeg brukte noen sekunder på hoppe litt å kjenne denne rare faste grunnen under føttene. Det var nå 43 døgn siden jeg hadde hatt fast grunn under føttene, det er en rar følelse som må oppleves for å kunne forklares. Det hjelper ikke å ta ferja til Danmark. Min første notis var at de kjørte på feil side av øya, selv om veiene stort sett var .en veis kjørt. er alle bilene importert fra Cape Town hvor de også kjører på feil side. Dessuten er øya som sagt eid av det Britiske "ex-imperium".

I en utslitt pickup kjørte vi opp til .rådhuset.. Rådhuset var to brakker. På vei opp passerte vi bygninger, menn, kvinner, barn, sauer, kuer, hunder og annet tegn på sivilisasjon. Så mye menneskelig var det lenge siden jeg hadde sett. Menn og kvinner som arbeider, og barn som leker. Det hele ble en smule absurd for det var som tatt ut fra en film. Hvis bilene, og strømledningene mellom byggene ikke hadde eksistert ville det vært slik som historie bøkene beskriver Irland eller Skottland på 1500 tallet. Kuer, geiter, sauer, høner og hunder løper fritt. Menneskene på Tristan jobber for å overleve, og ikke for å skaffe seg lystbåt, hytte på fjellet, golfbag, ny bil osv.

Utenfor administrasjons bygget ser vi moderne teknologi fra Norge. Nera Inmarsat Fleet 77 satellitt kommunikasjon gir administrasjonen en data/telefoni forbindelse til St. Helena. Systemet var duplisert med to antenner og to motakere, som den lille nerden jeg er fikk jeg selvfølgelig kikket nærmere på utstyret! .Sjefen. på St. Helena er også overhodet over Tristan, men på Tristan har de en såkalt administrator som byttes ut hvert år. Da jeg kom hadde de akkurat fått ny administrator og Tristan.erne var glade for det. Den forrige administratoren kom fra nemmelig fra Hong Kong og en politiker vil sikkert synes det høres ut som en bra løsning, men kjære politiker det er en liten forskjell fra en forblåst øy i Syd-Atlanteren og Hong Kong. Administratoren var sikkert dårlig likt av den britiske regjering så som straff sendte de ham til Tristan!

Hos administrasjonen møtte vi Lorriane. Hun er gift med Andy som jeg kontakt med på radioen. Lorraine er .immigrasjons. offiser på øya samt masse annet. Lorriane stemplet passet mitt og deretter inviterte hun og Andy meg på lunsj senere. Sjefen for båten som plukket meg opp viste meg rundt på øya og vi var innom supermarkedet. Her fikk jeg kjøpt meg noen etterlengtede cola bokser. Det var egentlig det eneste jeg trengte og vi spleiset på noen pils, og kjørte videre opp i .byen. hjem til sjefen for båten. Senere kom de to andre fra båten samt mekanikeren fra dagen før. Vi tilbrakte to timer med pils drikking og pratet om alt mulig.

Akkurat da passet det meg perfekt. Det jeg kunne gjort var å løpe rundt på øya og leke turist, men etter 43 dager på havet så følte jeg menneskelig kontakt var det viktigste. Dessuten var det første gang på lenge jeg møtte mennesker jeg kunne kommunisere på engelsk med uten problemer med. (Det er ikke helt sant, men nesten!)

Vi pratet om alt mulig, og selv om mange der vil kanskje si at de er idioter som bor på denne øya, men livet deres er enkelt. De har det de trenger. De er oppdaterte på hva som skjer, og jeg tror flesteparten som bor der har funnet ut av at du finner ingen mer fredlig og trygg plass i hele verden! De har på sett å vis et hardt liv, men de har en frihet som vi andre mennesker aldri kommer til oppleve. Noen av samene i nord lever kanskje i ett med naturen, men det er alltid andre mennesker i nærheten. Tristan.erne lever 2700 km fra nærmeste bossetning. Det er like langt som det er mellom London og Longyearbyen, og de har ikke flyplass!

Hvis .suppliesene. fra Cape Town stopper opp har de fremdeles alt de trenger for å overleve. Båtene de bruker for å reise til Nightingale Island for å hente fugl og egg et par ganger i året bruker fremdeles seil. Det eneste de er avhengige av er diesel for strøm og oppvarming, men hvis det skulle knipe har de nok diesel for 2 år. De supplerer noen fiskebåter med diesel, og har derfor lassevis med diesel.

Etter noen runder med pils, var det lunsj hos Lorriane og Andy. Hos Andy fikk jeg smakt på det siste ølmerket de hadde på øya. Vi spiste lunsj hos tanta til Lorriane, og de andre var ferdig lenge før meg. Jeg vet at jeg spiste som en ulv. Jeg prøvde så godt jeg kunne unnskylde meg, men det er ikke lett når det er det beste måltidet du har spist på over en måned. Poteter, sauekjøtt, fuglekjøtt og saus. Høres sikkert jævlig ut, men i tillegg spiste jeg måltidet i et hjem! Her bodde det en familie. Det var rart..

Jeg var invitert hjem til en familie! Forrige gang det skjedde var i Sao Paulo, og det føles som en evighet siden og kan egentlig ikke sammenlignes. En litt over middelklasse familie i Brasil er som en vanlig Norsk familie hvor far og mor har fast jobb for å drive familien rundt og betale studiene til døtrene sine.

Nå økte vinden mye og det var på tide å forlate dette lille øysamfunnet. Nå var det bare en ting som gjenstod før det var på tide å stikke. Det var å ringe hjem til mor. Andy har på radiostasjonen den andre satelittforbindelsen, en liten hemmelighet som svært få på øya vet er at dette er også den eneste forbindelsen med web-access. Hos administrasjonen har de kun tilgang til e-post. Fremdels iført redningsvest gikk samtalen til mor som følger:


Jeg: Hei!
Mor: Hei, er du på den øya nå?
Jeg: Ja, men må stikke igjen nå får det begynner å blåse, men alt er bra. Har ikke noe autopilot går derfor sent. Er i Cape Town om 20-25 dager. Har hatt nesten Orkan, men alt går bra!
Mor: Å?
Jeg: Ja, men alt går bra.
Mor: Vi tenker på deg hele tiden.
Jeg: Fint, glade i dere, ringer når jeg kommer til Afrika.

Andy ringte også til mor både før og etter at jeg kom til Tristan. Første gang var på 17. Mai.

Det var bare en ting jeg burde ha hold kjeft om til og det var at det blåste masse. Jeg har en tendens til å si alt slik som det er til mor, mens andre pleier å sensurere litt, men gjort var gjort.

Etter dette bar det ut til Rozinante som til tider forsvant mellom bølgene. Etter å ha fått opp "kroken", satte vi kurs østover igjen og etter noen timer blåste det som vanlig kuling. Dagen etter var kulingen/stormen blåst ut og Andy hadde følgende kommentar på radioen. "It was wise of you to leave yesterday. One of the houses got it's roof ripped off and doesn't happen to often, and it was blowing 50-60 kts, Today the top of the mountain is covered with snow!!"

Tristan, Inaccesible, Nightingale, Gough Islands.

Tristan Da Cuhna.

Nightingale Island.

Inaccesible Island.

Til ankers ved Tristan Da Cuhna.

Tristan Da Cuhna.

Den lille havna og Rozinante i bakgrunnen.

Avreise.

Andy.

Lokal båt.

Lorraiane og Tanta.

Edinburgh.

Lokale båter.

Vi reiser....

Nistepakke.

Vanlig vær på Tristan.

Vulkanen

Havna.

Radiostasjonen.

Tristan.

Tristan Da Cuhna.

Det siste egget jeg fikk fra immigrasjons offiseren (Lorriane).

Etter Tristan - Siste etappe!

Etter å ha lest ut alle bøkene om bord endte jeg med å studere navigasjons mattematikk. Siden jeg ikke hadde nok strøm kunne jeg heller ikke leke med noe teknisk bortsett fra den grafiske kalkulatoren så ved hjelp av hodelykt og grafisk kalkulator satt jeg og mekka programmer på kalkulatoren. Jeg hadde også lest ut alle bøkene, og senere leste jeg noen stykker om igjen.

Oppgave 1
Hvor nøyaktig er vår posisjon i forhold til 0 grader lengde også kjent som Greenwich medinanen, når posisjonen vår er 37 grader 18.426 minutter syd og lengdgraden vår er 000 grader og 00.000 minutter E/W. i følge Global Posistioning System. Oppgaven forutsetter at GPS er innstilt på WGS-84 datum?


Svar Oppgave 1:
Vi er på 0 Greenwich merdiansen med en nøyaktighet på: "cos^-1(sin(18.426/60+37)sin(18.426/60+37)+(cos(18.426/60+37)cos(18.426/60+37)cos(60))=46.86884473/60=0.7811474121*1852=1446.685007/1000=1.446685007m". Vi er innenfor Greenwich merdianen med en nøyaktighet på +-1.44668507 meter i følge USA.

Oppgave 2:
Lag et program til Texas Instrument TI-83 kalkulator som regner ut hvor langt samt hvilken retning i sann kurs det er fra en gitt posisjon til Cape Point (Kapp det Gode Håp) som har posisjon 34 grader og 24 minutter Syd og 18 grader og 30 minutter Øst. Programmet forutsetter at du befinner deg syd vest for Cape Point og øst for 0 grader merdianen. Programmet skal regne ut .Ruhmb lline. kursen og distansen og ikke .Great Circle. ruten. [Great Circle = På norsk: Den store sirkelen?]

Svar oppgave 2:

ClrHome
Input "DLA °?",A
Input "DLA '?",B
Input "DLO °?",C
Input "DLO '?",D
A*60+B>A
C*60+D>B
 (34*60)+24>C
(18*60)+30>D
((A+C)/2)/60>M
C-A>Y
B-D>X
XCos(M)>P
tan^-1(P/Y).C
Y/Cos(C)>M
If M 0
Then
-M>M
round(M,1)>M
round(C,1)>C
DISP "KURS T",C
DISP "DIST. NM",M
End

En annen ting jeg fant ut av var at det er faktisk mulig å spille .Geni. med en person. Problemet med å bruke brettet var at brikkene ikke ville stå der jeg satte dem i mitt .bevgelige. hjem.

Ellers styrte vi litt på veien til Cape Town, men et døgn varer i 24 timer og etter 2 timer med styring går du lei, jeg styrte stort sett når det blåste mye for da var det gøy å styre. Det var ingen kappseilas og da har du liksom ikke behov for å styre. Av og til føltes det som å seile VG-Jolla i mye vind, synd at den sank! Hjemme på Sodfjed, Kristiansand finnes det visstnok nå to vg-joller, men de for vel neppe jeg lov å røre.

Det var bare litt andre dimensjoner vind og bølger, men en VG jolle i en 2 meter bølger og frisk bris i Kvåsefjorden/Skagerrak er god trening.

Kommunikasjon - Snakke med seg selv?

Jeg hadde bare en måte å kommunisere på og det var via kortbølgeradioen. Ikke bare når det gjaldt at jeg rapporterte posisjonen min stort sett daglig, og fikk mange værmeldinger. Mens jeg seilte var det en annen seiler som var på vei fra Brazil til St. Helena og opp til Azorene. Han har jeg snakket med fra tid til annen siden desember i fjor.

Det greie med det var at vi begge seilte alene og selv om det blir en smule absurd siden jeg befant meg ca. 1500 n.m syd for han og han var på vei til Europa og jeg var på vei til Afrika så følte jeg meg liksom ikke helt alene ute på havet.

Vi snakket sammen ca. 30 minutter hver dag før helt på slutten da han nærmet seg Azorene og jeg Cape Town signalene begynte å bli dårligere.

Av og til snakket vi bare sammen noen minutter fordi en av oss hadde dårlig batterier eller han hadde en tropisk squall og jeg en storm. Dessuten var han doktor og det er alltid greit å vite at det finnes en doktor i "nærheten".

Noen ganger måtte jeg rett å rett og slett bare si at alt var bra, oppgi posisjonen min og forte meg ut igjen fordi de det var mye vind

En dag jeg kjedet meg fordi det ikke var noen vind og de atmosfæriske forholdene var gode snakket jeg med litt forskjellige folk bla. annet en på Falklands øyene og en base i Antarktis.

En annen kontakt jeg hadde som er ganske spesiell var i byen Akita helt nord i Japan. Jeg befant meg da 10450 n.m (19354 k.m) SW for Japan og siden den lengste distansen mellom to punkter på jordas overflate ikke kan overstige mer enn 10800 n.m var dette en spesiell kontakt. Etter at jeg kom til Cape Town sendte jeg fyren en epost og han var en radiofreak og var helt frelst siden det var første gang han hadde snakket med noen så nøyaktig på andre siden av kloden. Jeg var da 1250 n.m fra noe som helst landfastpunkt så om denne radiofrelste japaneren noen gang skal få seg en slik kontakt igjen så må det være en båt, men det er svært lite sannsynlig siden det er så si ingen båter der nede jeg var.

HÅPET - Kapp det gode håp!

Det største problemet etter Tristan var at vi hadde svært lite strøm. På Tristan fikk jeg start på motoren, og ladet batterier i 24 timer. Etter ca. 24 timer prøvde jeg å starte motoren igjen, men det gikk svært dårlig. På dette tidspunktet var også vindgeneratoren gått til helvete. Jeg hadde da bare solcelepaneler å lade med og siden 23. Juni er den dagen med minst sol på den sydlige halvkule og siden det stort sett var overskyet hjalp de svært lite. Før jeg fikk fikset vindgeneratoren håndstyrte jeg noen timer daglig med slepegeneratoren for å lage strøm, men det ble fort kjedelig.

Vindgenerator full av Korrodering.

En dag med lite vind og etter å ha lekt balanse mekaniker godt fastspent fikk jeg demontert vindgeneratoren. En vindgenerator lager vekselstrøm og inni vindgeneratoren er det en konverter fra AC til DC, dette var selvfølgelig ikke pakket inn i noe som helst beskytelse. Det hadde kostet produsenten noen ekstra få kroner og pakke alle de elektroniske komponentene inn i epoxy eller noe slikt, men det var de ikke. Strøm og saltvann lager fort korrodering og dårlig kontakt etter hvert var .pinnene. på de elektroniske komponentene korrodert bort. Ut i fra selve generatoren kom det tre ledninger med vekselstrøm.

Inni slepegeneratoren var det en samme sak som mekka om vekselstrøm til likestrøm. Denne kunne vi bruke, men siden vindgeneratoren i praksis snurrer rundt 360 grader og vi nå trengte 3 ledninger ut i fra den i stedet for to ble nå vindgeneratoren manuell slik at ved hjelp av en fiskestang måtte vi manuelt peke vindgeneratoren mot NW hvis en kaldfront var i anmarsj, og mot SW etter at kaldfronten var passert. Etter dette hadde vi egentlig ikke noe problem med strøm bortsett fra at batteriene ikke ville lades siden de hadde knekt etter å ha vært badet i saltvann. Mine 300Ah timer var sikkert redusert til noe slikt som 20Ah. To 12V batterier til den opp ladebare batteridrillene var også koblet til.

Ruta.

På Tristan ga jeg og mekanikeren motoren 24Volt fordi batteriene han hadde med seg også var dårlige. Dette var en tabbe. Glødepluggene til motoren brant opp pga dette. Jeg visste at jeg kanskje muligens kunne få start på motoren, og det å seile mot et ukjent kontinent som beskrives som et av verdens farligste områder på de 5 hav hadde jeg liten lyst til.

Tre dager før vi ankom Cape Point hadde vi fire galewarnings på rad og vindgeneratoren mekka godt og vel 8-10 ampere hvis den ikke var under vann. Så ved å koble sammen batteriene til 24 Volt ved hjelp av de vanlige batteriene og drill batteriene visste jeg at jeg kanskje hadde en liten sjanse til å få start på motoren.

Problemet var at det var ca. 8 grader i kjølsvinet, men etter lang tankevirksomhet kom jeg frem til en løsning jeg mente var god. Bønder tenner bål under motoren på traktoren på vinteren, men det er et dårlig alternativ i en båt!

Vi trengte følgende saker og ting: Fire underbukser, en gryte, 4 liter vann, kakkerlakkspray og byssa. I to timer kokte jeg underbukser som jeg la strategisk rundt motoren. Da vi mente tiden var inne sprayet vi superbrannfarlig og supergiftig kakerlakk spray inn i luft inntaket og samtidig satte strøm på start motoren. Motoren startet etter få sekunder, og vi hadde den vanlige .krigsdansen. på dekk til albatrossenes store fortvilelse. Nå hadde jeg 300 liter diesel igjen så nå var det bare å la motoren gå, og full vri på stereoen. Albatrossene ble da enda mer fortvila. Vi kunne tom. bruke radar. Kjøle ned de to siste cola boksene i kjøleboksen som ikke hadde vært i bruk på to måneder. Strøm er en deilig luksus!

Jeg så skip langs kysten av Brasil og det siste så jeg ti dager etter jeg forlot Rio, det var en russisk frakte skip som hadde hammer og sigd malt på pipa og en rød stjerne på styrhuset. Det neste var når jeg krysset shippingruta 24 timer før jeg kom frem til Afrika, og det så jeg kun elektronisk (radar) fordi det var store bølger og mye vind. Jeg kalte dem opp og lurte på om de så meg i dette været og de kunne se et hvitt lys av og til, vi var da 0.8 n.m fra hverandre. De hadde hatt Radar kontakt med meg de siste 3 n.m, og det er godt å vite. Jeg fikk dem først inn på Radaren da vi var 1.2 n.m fra hverandre, jeg hadde en mistanke om at radar antenna mi er for lav i mye sjø og fikk nå bekreftet det så et av punktene på lista er flytta antenne høyere, men det verste var at jeg ikke kunne visuelt se skipet selv om det var bare 1500 meter unna og skipet var 450 fot!

Det blåste som vanlig 35-40 knop fra SW og vi nærmet oss "20 miles of the continental shelf" hvor "freak abnormal waves" kan oppstå i "SW gales". Jeg visste at kulingen holdt på ebbe ut og at det var noen dager før neste kaldfront kom så jeg la oss midlertidig over på en litt annen kurs slik at vi holdt større avstand fra "the continental shelf". Jeg hadde ikke etter 68 dager på havet, kjempet meg igjennom stormer tenkt å "føkke opp" alt nå. Noen timer fra eller til hadde svært lite å bety. Når vinden løyet noe la jeg om kursen mot "Håpet".

Siden jeg nå vet hvordan Rozinante oppfører seg i mye vind og digre bølger, kunne jeg faktisk merke at bølgene var annerledes da vi nærmet oss "the continental shelf".

Natta gikk, og det ble ikke mye søvn denne natta. Vi måtte holde utkikk holde oss på rett kurs. Navigasjonsmessig har det siden menneskene begynte seile rundt Cape Area. Vært sagt at hvis du kommer fra SW og skal til Cape Town må du nærme deg Cape Point fra SSW. Ellers kan du bli tatt av Aghulas Current/Bengula Current og bli fraktet rett forbi Cape Town og ende opp i Saldanha Bay som ligger en 70 n.m nord for Cape Town.

Etter hvert som vi nærmet oss Afrika våknet VHF radioen til liv igjen denne hadde vært helt død på Kanal 16 de siste 2 månedene bortsett fra på Tristan. Første gang var det et navigasjonsvarsel fra et seismologisk fartøy som leita etter olje utenfor Cape Point. Nordmenn har en spesiell aksent når de snakker engelsk, og i min iver etter å snakke Norsk (Jeg hadde kun snakket to minutter norsk på 70 dager!!) kalte jeg opp fartøyet og spurte om fyren var Norsk, og det var han! Etter samtalen så jeg også fartøyet. Det ser ut til at vær gang vi krysser et hav skal første personen som er innefor en normal rekkevidde være Norsk. Slik som på Fernando da vi møtte på nordmannen Rune.

Håpet.

Snart fremme i AFRIKA.

I løpet av morgenkvisten begynte ting å skje. Kontinentet Afrika dukket plutselig opp i horisonten. Mobiltelefonen fikk dekning. Lokale fiskebåter trafikkerte området, og etter hvert fikk jeg øye på Fyrtårnet på Cape Point som er syd-afrikas mest besøkte turist attraksjon.

Kystværmeldingen for Orange River til Cape Aghulas og 50 n.m offshore lovte en SW 25 kts vind og en .rough wave warning. mellom Cape Point and Danger point, så lenge vinden var i ryggen så var det ikke no problem. Dessuten var det .bare. meldt 5 meter bølger. False Bay som vi skulle treffe har Cape Point på den vestlige siden og Die Punt på den østlige midt i den 15 n.m brede .inngangen. så ligger Rocky Bank som er et .area to be avoided. hvis det er en slik "rough wave warning"

Kart

Die punt og Danger Point som ligger litt lengre øst en Die Punt har navnene sine da mange skip som var .en route. fra det Indiske hav til Atlanterhavet tok feil av Die Punt/Danger Point med Cape Point. Det resulterte i at de seilte Nord over alt for tidlig og i verste fall .kræsja. de inn i Cape Point og sank.

Vi passerte enkelt alle disse farene og jeg er glad for at vi ikke ankom Cape Point noen dager tidligere, for det hadde ikke vært kult å seile inn i False Bay i en SW 35-40 og 8 meter bølger så sånn sett var vi heldige. I mørket fant vi frem til yacht klubben, men med god hjelp fra noen på Yacht klubben som visste at jeg kom.

Etter at vi passerte øst for 18 grader og 20 minutter vest så var vi vel også kommet inn i et nytt hav. Geografene krangler fremdeles om skille mellom Atlanterhavet og det Indiske hav er ved Kapp det gode håp eller om det er ved Cape Aghulas som er Afrikas sydligste punkt. Det er fremdeles et ubesvart spørsmål, men turistnæringen har slagordet .Cape Point . Where two oceans meet. så da var vel turen over Atlanterhavet .innom. South Atlantic Ocean, Southern Ocean og Indian Ocean for å snakke teknisk.

Brigitte.

Brigitte av St. Helean.

AFRIKA - Cape of Good Hope!

69 dager = Slitasje!

På vei til den sydøstlige halvkule.

Vind i May/Juni.

Sammenligning av værstatstikker mellom Syd afrika og Nordsjøen.

Været.

Nye metoder må til.

Simonstown - Cape Town, Republic of South Africa

Vi ankom False Bay Yacht Club kl. 1900Z 26. Juni 2004. Jeg likte svært dårlig datoen, for 26. Juni 2002 sank VG-Jolla, men på den annen side var det jo tross alt Kapp Det gode Håp vi kom til. Jeg er svært lite overtroisk, men noen datoer liker jeg svært dårlig av ulike årsaker.

Her fikk jeg lånt 50 lokal penger av den lokale bartenderen Levelin som er 21 år. Jeg har problemer med å utale navnet hans, så jeg kaller ham "Cape Leeuwin". Jeg har hengt mye sammen med Cape Leeuwin siden. Cape Leeuwin prøver å fikse båt, studere og jobbe, og han får det stort sett til. Cape Leeuwin har seilt til Europa via Karibien, og fikser nå båt slik at han og faren kan ta seg en tur østover og opp i det indiske hav. Etter noen måneder har han planer om å overta båten fra faren. Hvordan det går, vil tiden vise.

"Cape Leeuwin" har også klart sjarmere en 16 år gammel jente som han har problemer med å bli kvitt og det er mer slitsomt enn å pusse båt, studere og jobbe mener han. Av og til kommer han til Rozinante for å gjømme seg.

Daniel.

I løpet av .kvelden. møtte jeg Dan. Dan reiste fra Florida med sine foreldre når han var to år gammel, etter endt jordomseiling kom han tilbake, og i en alder av 16 år satte han kursen alene mot Jamaica. Her tilbrakte han noen dager i fengsel fordi han ikke var gammel nok til å seile alene mente myndighetene. Etter noen forhandlinger mellom de involverte myndigheter ble han .persona non grata (eller hva det heter). og tauet ut i internasjonalt farvann. Her ventet US Coast Guard, men i følge De forente stater kunne han seile hvilken båt han ville siden han hadde bil lappen. Han seilte gjennom Panama. Da han krysset stillehavet alene i en alder av 16 ble han den yngste som har krysset et verdenshav. I Australia satt han en måned i fengsel fordi han ikke hadde visum og på den tiden hadde Australia en teit lov og skulle statuere et eksempel. Dan ble avbildet på førstesiden i New York Times, Washington Post og Australias største avis. Loven ble forandret og Dan ble sluppet ut. I india ble han pengelens og måtte seile nonstop til Syd Afrika for å skaffe seg en jobb. Daniel er nå 31 og har kjøpt seg en svær jeep og skal nå på tur i gjennom Afrika .You can.t see Africa from a boat., men et av hans største problemer er at han fremdeles kun har Amerikansk statsborgerskap og i enkelte land i Afrika er det ikke helt bra.

I Juli for to år siden hentet han .Bridgette. fra Natal og vi har hatt mye å snakke om siden begge har blitt slått flate, vært noen få timer på Tristan og vi seilte begge midt på vinteren. Bridgette var i en elendig forfatning og hans tur var et helvete.

Halvnorske Tore.

Gjennom Daniel har jeg møtt Tore. Tore er 30 og er halvt Norsk, og bor noen km. Fra Simonstown. Tore kan ikke sitte stille og nekter å bli voksen. Tore har seilt mange mil, og prøver nå å få seg yachtmaster kurs så han kan være .delivery skipper. for Tore er Norsk og nordmenn hører hjemme på havet mener han. Tores far og hans 4 norske brødre er velkjente i Simonstown fordi de stort sett gjorde som de ville, og det har Tore arvet. Tore bor hjemme sammen med sin mor, og noen dager ser vi på TV med engelske serier, filmer og programmer, og spiser hjemmelaget middag. Tore var i fotsoldat i militæret i Angola. Det har satt sine spor, men Tore takler dette bedre enn de fleste.

Ellers er Syd-Afrika et bra land selv om mange ting er helt på trynet, og ting har ikke forandret seg så mye siden demokratiet ble innført. De har en lang "backlog".

Oppsumering - Sum av sumarum

Hele seilasen ble en utfordring jeg aldri kommer til å glemme, og jeg lærte en hel masse. Jeg gjorde noen feil, men jeg gjorde også mye riktig. Jeg traff begge målene (Tristan og False Bay) og det er ikke så verst. Etter å ha seilt under slike forhold vil jeg tilbake for en seilas gjennom "Southern Ocean" er helt, helt annerledes. Nå vet jeg alle tingene jeg gjorde feil så med et vindror og en del vedlikehold samt litt endring av riggen så er Rozinante en perfekt båt for slik seilas.

I løpet av tiden jeg har vært i Cape Town er det to båter som har kommet fra Brasil. Den ene endte opp i Luderitz i Namibia som ligger 450 n.m nord for Cape Town. Dette pga feilnavigasjon i forhold til vær, strømforhold og vind, og skipperen skulle visstnok være en erfaren seiler som hadde levert 9 båter fra Cape Town til Karibien, men dette var den første motsatt vei. Turen tok dem 62 dager.

Det siste jeg hørte om den andre er at den lå 300 n.m vest for Cape Town og er en kattemaran. Med to defekte gir-bokser og kun ei stormfokk igjen av seilene. De andre er blåst i stykker, hvor lang tid de har brukt vet jeg ikke. Dette var en helt ny kattemaran som skal leveres fra Florida til Cape Town.

Begge de to båtene satte MRCC (Marine Rescue Corordination Center) i Cape Town i beredskap. Den første fordi de oversteg sin anslåtte ETA med 25 dager og hadde kun VHF ombord. Den andre fordi de rett og slett har problemer med å komme fremover med bare et seil, og når de nærmer seg kysten av Afrika vil sannsynligvis Bengula strømmen på 1-2 knop føre dem nordover og vekk fra Cape Town, hvis de ikke er heldige med vinden.

Nå er det en god del vedlikehold som skal gjøres før Rozinante blir klargjort for neste seilas. Hvor dette blir er for tiden ikke helt bestemt!

Romersk ordtak: "Navigare necesse est, vivere non est nevesse" som betyr noe sånnt som " Et liv uten seil, er et liv uten mening".