Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

3 grader nord --> 6 grader syd

Nå er klokken 1130Z (2030 lokaltid) her i Natal, Brasil. Sola gikk ned for noen timer siden og lufttempraturen er ca. 27 grader. Jeg sitter her i trusa på dekk med pc-en i fanget og skal til å skrive noen ord om de siste ukene.

I Atlanterhavet hadde vi stadig problemer med at oljelampa lyste og det betyr som regel at motoren er "finito" (kaputt). Den 30.12.2003 hadde vi det samme problemet og etter mye om og men slukket den igjen etter at vi hadde kødda litt med elektronikken til motoren. Så i det vi sitter i cockpiten forteller Ragnar at han vil hjem. Jeg hadde i grunnen skjønt det på oppførselen hans de siste 48 timene siden han er den beste kameraten jeg har. Derfor kjenner jeg ham også svært godt.

Etter litt diskusjoner med mannskap Sigve som megler, hadde i grunnen ikke Ragnar noen grunn for hvorfor han ville hjem. Jeg har mine konklusjoner og Ragnar har sine tanker. Det hele endte med at vi hadde en helvetes krangel utpå natta og Sigve tok over kommandoen av Rozinante inntil meg og Ragnar var skikket til å ta over våre plikter igjen. Og det ble langt utpå morgenen dagen etter som var nyttårsaften!

Nyttårsaften forløp derfor uten noen spesiell feiring. Det hele var i grunnen litt dumt for klokken 2330 UTC (skipstid) den 31.12.2003 (0030 01.01.2004 norsk tid) passerte Rozinante ekvator. Dette skjedde uten noen spesiell form for feiring og natten gikk som den ellers gjør.

Dagene gikk og søndag 03.01.2004 klokken 0500Z (i mørket) ankret vi opp i "Baia de Saint Antonia" på øya "Fernando de Noronha". I mørket kunne vi så vidt se at det var i hvertfall én annen seilbåt her, en katamaran. Etter en ankerdram gikk vi alle og la oss siden det var ca. 2 timer før soloppgang.

De fleste "eldre mennesker" som har erfaring fra havet vil si at slike landganger i stup mørket er uansvarlige, men det er et par ting som spiller inn fra tidligere. Det er selvfølgelig GPS og pc med superdetaljerte kart. MEN: Det er også god gammeldags navigasjon som skal til. I dette tilfellet hadde Fernando to fyr og det ene hadde vi en peiling på ca. kl 9 og det andre kl. 2 i følge datamaskin og GPS. Visuelt stemte dette også, på kartet er dybdene plottet og da bruker man også ekkoloddet som referanse på at dette er rikitg. Så ved hjelp av tekniske hjelpemidler og sunn fornuft er slik navigering i mørket relativt enkelt visst det er fint vær, og du vet hva du gjør!

Etter noen timers søvn våkner jeg opp og etter 22 dager på havet tok det litt tid før jeg skjønnte at hvis jeg stikker "hue" opp av luka nå så er det for det første ikke Ragnar eller Sigve i cockpiten og for det andre er det ei diger øy og ikke bare hav rundt oss. Så jeg spretter opp luka og det jeg ser er en seilbåt, flere lokale motorbåter, ei diger strand og det kuleste fjellet jeg har sett!

Vi setter oss på dekk alle tre og gnir søvnen ut av øyenen og suger inn lukta av land. Land har nemmlig sin egen lukt etter så lang tid på havet, etter hvert fant vi frem kikkerten og spionerte litt på katamaranen som lå 200 meter fra oss. Vi prøvde å finne ut hvor den kom fra. Vi så flagget men fant aldri ut hvilket flagg det var. Noen minutter senere var det bevegelse på dekk og en mann sto og hoiet og prøvde å få kontakt med oss. I hånden så vi han hadde en håndholdt VHF radio. Vi fant frem en VHF og skrudde den på kanal 16. "Tess, Tess dette er Easy Rider" var de nøyaktige ordene som kom ut fra VHF radioen. På NORSK! Vi switcher over til en skip til skip kanal og Rune som personen på kattamarnen het forteller at han har kjøpt båten i Capetown og er nå på vei fra Capetown til Trinidad. Vi forteller at vi skal spise frokost og så kommer vi bort. Vi ble nemmlig satt "litt ut av spill". Her har vi seilt 2300 nm (4260 km) og vært isolert fra andre mennsker i 22 dager, og det første vi treffer på er en nordmann!!!

Vi ryddet litt i cockpiten mens sigve lagde pannekaker. Plutselig skjønner vi at Rozinante var omringet av delefiner. Delefinene er popluært kalt "spinner" dolphins pga. av sin lek. Etter hvert forstår jeg og Ragnar at nå har vi muligheten til å bade med delfiner vi finner frem dykkerutstyret og hopper uti. Vannet var så klart at når vi var 5 meter i fra delefinene kunne vi se alle detaljene, og det er vanskelig å beskrive hvordan det var å beskue disse merkelige dyrene i deres rette element siden vi har studert dem fra dekket på Rozinante ganske mye de siste månedene.

Etter å ha spist Sigves pannekaker til frokost blåser vi opp "dingien" og suser over til katamaranen. Her treffer vi på Rune fra Drammen og Ritz fra Nederland. Rune er pensjonist og Ritz er mannskapet. Etter et par iskalde pils stablet vi alle fem opp i "R/B Unni II" (Rozinante's nye Zodiac) og kjørte inn til land. Etter en noe våt tur og landgang på stranden, fikk vi endelig fast grunn under føttene. På stranden satt det noen lokale og spiste og drakk øl. Vi gikk oppover en bakke mot en bygning som så "offentlig ut" her ble vi møtt av en "Polica Militaer" med "feit gunner" i beltet og et feit smil rundt munnen. Han ba oss to kapteiener inn på sitt kontor hvor han unnskyldte sin dårlige engelsk, men fikk alikevel forklart at vi skulle fylle ut noen skjemaer og komme tilbake i morgen tidlig siden det var søndag og "Portobrassen" (havnekapteinen) hadde fri. Det var noen få restauranter og en bensinstasjon lenger oppi veien. Etter hvert fikk Ritz og Rune haik med en "Beach Buggy" og vi haik med en gammel "Hippe Container". Fleste parten av de eldre bilene i Brasil er av tysk merke. Dette skyldes visstnok at tyskere har hatt stor innflytelse i Brasil. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg mener å huske fra historietimene på skolen med Guro at mange nazisvin rømte til Brasil etter krigen.

Siden vi ikke visste hvor vi skulle og sjåføren ikke kunne et ord engelsk kjørte hippie containeren oss over hele øya og til ei strand på andre sida. Her prøvde vi å kjøpe Coca Cola for US Dollars, men det ble ikke godtatt.

Etter hvert kom det en "Beach Buggy Taxi" og ved hjelp av kroppsspråkengelsk fikk vi forklart at vi ønsket å veksle USD mot BRD (Brasilianske dollar = 'Reis' Dollar).

Taxi sjåføren kjørte oss til byen (Vilaen der de fleste bodde) og pekte på en bank. I banken var det hele 3 maskiner som så ut som minibanker, men ingen av de hadde verken Mastercard- eller Visa-logo og kom med noen uforklarlige pipelyder hvis vi prøvde å stappe inn kortene. Her ble det derfor ingen penger siden banklokalet var uten organisk liv på en søndag.

Vi gikk oppover "gata" igjen og så oss ut et par som så ut som de snakket engelsk. De snakket bra engelsk og var på ferie på Fernando og fortalte at vi muligens kunne veksle noen dollar på en liten butikk oppi gata. Vi spurte hvor de kom fra og de var fra Brasil. De spurte oss hvor vi kom fra og vi sa som det var: Norge. Jenta sa: "Nordmenn, jeg bodde 1 år i Sverige" (på svensk). Vi tenkte som så at verden ikke er stor. Vi fant sjappa med dollarvekslere og coca cola. Etter å ha vekslet om noen dollar, gått ned og betalt taxien og kjøpt oss hver vår iskalde cola som vi ikke hadde smakt siden vi gikk tom ovenfor ekvator en plass, hørte jeg noe språk jeg forstod. Svensk igjen, det var en far og tre gutter som var på ferie!

Etter å ha kikket litt rundt i villaen og vært på beachen og kikket på brasilianske jenter var det på tide å spise kjøtt! Vi fant en "resturant" med ei 13 år gammel negerservitøse med sprett rumpe og tenåringspupper. Her bestillte vi french fries og biff med friske grønnsaker og spiste ("slukte") maten i taushet.

Etter maten "lusket" vi litt rundt i villaen og havnet etter hvert inn på en sti inn i skogen, midt inni skogen fant vi en "pub" med et "FEIT" musikkanlegg. Her var det ingen gjester, men de spilte så høyt at helsemyndighetene i Norge hadde stengt stedet uten en gang å ta frem desibel måleren. Vi satt her lenge å drakk øl. Etter hvert kom det mange gjester, og de fleste som var her var lokale fant vi ut av siden. En gutt på min alder prøvde å "gi bort" ei jente til meg siden han hadde to. Da han prøvde desperat å få hun ene på tomannshånd, men jeg takket høflig nei. Vi returnerte til Rozinante tidlig denne dagen.

Dagen etter ble jeg og Rune kjørt rundt i beach boogie'en til "Portobrassen" for å betale det det kostet å være på Fernando. De hadde nemmlig ikke VISA automat på havnekontoret så vi måtte på flyplassen. Etterpå vaste vi litt rundt på øya før vi gikk for å spise Pizza. Etter pizzaen var vi slitne og trøtte så vi returnerte til havna etter en halvtimes gåtur. Sigve og Ragnar tok kvelden tidlig, mens jeg returnerte til land for å se om jeg kunne finne en liten fest. Fest fant jeg, og det var mye liv. Etter hvert fikk jeg også snakket litt med en fyr som kunne litt engelsk. Jeg var også sliten denne dagen og tok tidlig fatt på den lange gåturen tilbake til havna.

Tirsdag lånte Rune dingien for å få fraktet diesel i kanner ut til båten sin som lå på anker slik som vår. Ragnar og sigve hjalp ham med dette, mens jeg brukte litt tid på å skrape Rozinante under vannlinjen da det hadde vokst mye rare skapninger under overfarten fra Islas Canaries. Av en eller annen merkelig grunn er det noe som klarer å vokse på mengder med gift samt på en gjenstand som er i konstant bevegelse. Det sitter også godt fast og må skrapes av. Du kan derfor neste gang du skraper bilen for is nå i januar tenke på at jeg også av og til må skrape skroget med dykkermaske og svømmeføtter i en vann tempratur på 28 grader og det er faktisk ganske kjekt i motsettning til din jobb.

Utpå ettermiddagen havnet vi på en restaurant i havna hvor vi satt og kikket på livet i havna. Havna på fernando er en liten havn og de fleste båtene er lokale båter som frakter turister på "sightseeing". I resturanten var det også noen lokale som etter hvert inviterte oss over til deres bord. Han ene kunne litt enegelsk, og spilte mye bra musikk på gitaren sin. Han hadde bursdag og det var derfor flere venner av ham der. Etter solnedgang fraktet vi oss inn til "villaen" for å gå på en ny restaurant. Restauranten vi havnet på var den samme som vi hadde spist biff på noen dager i forveien. Dette var den lokale restauranten for den gjengen vi havnet sammen med de dagene vi var på Fernando.

Jenta med sprettrumpa og tenåringpuppene (chika Ella (chika=småjente) ) passet på at vi fikk i oss nok "servesa". Det lokale ølet som er mest popluert både på fernando og på fastlandsbrasil heter fortiden "SKOL". På portugisisk som er språket i Brasil er å skåle "Sallut". Etter hvert gikk det mest i "SKOL (SKÅL)" når vi salluterte.

Selvom om de fleste ikke utdannede mennsker i Brasil ikke kan engelsk og vi ikke kunne et ord portugisisk, utviklet vi et vennskaplig "engelskportugisiskspansktyskkroppsspråk". Det fine med brasillianere er at de ikke er redde for å prøve å forstå og sier ikke som spanjoler "no comprende", men prøver og smiler, bruker kroppen til å forklare det som er på hjertet. Etter hvert som man får i seg nok servesa så er kommunikasjonen ikke noe problem da alle snakker: "The international drinking language".

De neste dagene har jeg vanskelig for å beskrive. De gikk i surr og fordi de var så opplevelserike samt at jeg stort sett var "på fylla". Vi fikk nye venner. Spiste fisk hjemme hos en lokal gutt på vår egen alder. Traff to søstre som var nesten utdannet atombombeekspert og doktor. Dusjet i et halvferdig bad uten tak. Spiste joikakaker og potetmos med brasilianere. Spiste helstekte sardiner. Jeg sov fire netter på land for å få litt avveksling fra Rozinante og vi møtte en hel mengde hyggelige mennsker. Alle snakker med alle og klemmer mennsker de traff dagen før eller aldri har truffet før. Det blir rett og slett for vanskelig og prøve å skrive ned hva som skjedde disse siste dagene på Nornoha. Vi ble der mye lengre en planlagt, men det var rett og slett noen av de kuleste dagene hittil. Jeg lar derfor bildene fortelle resten. Det fine med Fernando er at det ikke finnes kriminalitet noe som er spesielt for Brasil og øya er utrolig ren og mennskene lever under en ISO standard i 14000 serien som er relatert til miljø og naturvern. De lokale er veldig nøye på at ikke noe kastes i naturen og alle har en jobb.

Søndag var det på tide å forlate Fernando De Nornoha øyene 400 km NE for det NE'lige punktet på det sydamerikanske kontinentet. Med en posisjon 324 km syd for ekvator og gjennomsnittstempratur på 27 grader året rundt er det sansynsligvis en av de beste plassene å leve på hele kloden. På fastlandskontinentene langs ekvator er klimaet mye fuktigere enn på en øy, og i Stillehavet er øyene enten mye lengre syd eller mye lengre nord for ekavtor og de øyene som ligger i samme posisjon enten syd for ekvator eller nord er mye større og har derfor mye fuktigere klima. Øya rammes heller aldri av uvær da orkaner ikke eksisterer syd for ekvator i Atlanterhavet. Konklusjonen er derfor at "Fernando De Nornoha" er rett og slett perfekt!

Etter å ha sagt adjø til de lokale amigosene våre, Rune og Ritz, og fått nedfrosset tunfisk av en splitta ny kattamaran (350 000 US Dollars) bygd i Syd-Afrika på vei til Karibien der den skulle opprere som charter båt, halet vi opp ankeret og seilte medstrøms til Natal. Etter 42 timer seilte vi inn i soloppgangen Tirsdag den 13.01.2004, og det første vi ser når vi lokaliserer "Iate Clube do Natal", er langturbåtene som ligger på anker deriblant Zipolite fra Grimstad med aleneseiler Håkon på 34 år! Han er selvfølgelig også den første vi snakker med og spanderer kald øl på i Syd-Amerika. Håkon startet sin seiling til Syd-Amerika i 2001, men da kom han bare til Danmark. Året etter kom han gjennom kanalene i Europa fra Kiel til en eller annen plass i Middelhavet etter 400 sluser gjennom sentral europa. I 2003/2004 seilte han fra Gibraltar-Canaries-Cabo Verde-Natal. Cabo Verde-Natal seilte han alene. Håkon forklarte oss hvordan vi offisielt skulle sjekke inn i Brasil. Noronoha var ingen "offical port of entry" og vi fikk derfor ingen offisiell innklarering av skip og mannskap. Som utenlandsk seilbåt behandles båt og mannskap i enkelte land som et "voksent" skip. Dette er tilfellet i Brasil. Vi måtte derfor innom: Iate Club kontoret som kontakte Immigrasjonspolitiet som stemplet passene våre, sendte oss videre til helsemyndighetene som sjekket at vi hadde gulfebervaksine, som igjen sendte oss til tollvesnet som klarerte båten, som igjen sendte oss til havnemyndighetene som skulle ha alle detaljer om Rozinante i sine registre og ha seilingsplan for Brasil. Hvis dette ikke gjøres kan en få bot på 5000 US Dollars ifølge ryktene. Dette tok nøyaktig 2 hele arbeidsdager med papir møller og venting! På alle kontorene kan de som regel ikke engelsk og jeg må benytte "engelskportugisiskspansktyskkroppsspråk", men det løser seg alltid på et vis!

Ragnar og Sigve skaffet seg bilett hjem samme dagen som vi kom og dagen etter hentet de denne før vi måtte gjøre ferdig resten av innklaringen og kjøpe hengekøyer. Det siste jeg så til Ragnar og Sigve var på havnekontoret til havnekapeinen som var bevoktet av brasilianske marinesoldater i det de måtte løpe til taxien etter at vi hadde fått forklart at de skulle rekke et fly, men at jeg hadde kopi av passene og flybilettene deres og at dette var det siste kontoret vi skulle innom før de skulle reise. Etter enda noen skjemaer som skulle fylles ut stod jeg helt alene på gata i Brasil!

Jeg labba tilbake til Iate Cluben og returnerte ut til Rozinante for å fikse noen forskjellige ting. De siste dagene har jeg hengt sammen med Håkon, to tyske brødre og ei brasilianske dame som er sammen med en av tyskerene. Jeg har lært en hel del om Brasil av å henge sammen med Håkon som har vært flere ganger i Syd-Amerika både som sjømann og backpacker. Senere når jeg er til havs igjen skal jeg skrive litt om hva som har skjedd akkurat disse dagene.

Stikkord er blant annet: Håkon og Kai ble nesten ranet. ei dame jeg ble livredd for, svensker som var innom Fernando og hørte om de gale nordmenene som hadde vært der uka før, en engelskmann som har seilt rundt jorda de siste 16 årene og som jeg spurte om han var på vei hjem nå, og han svarte: Hjem, hvor er det?, Fargo som vi møtte i Portugal og er halvparten av de brasilianske jentene horer?.


Av Staale 18 Januar 2004

En dorado vi fikk to dager etter avreise fra Islas Canaries.

Ragnar og Sigve sløyer fisk.

Orden i byssa.

Ingen vind og vi suser rundt i Atlanterhavet i R/B Unni II.

Delefinbesøk!

Hvalbesøk!

Surfer på Fernando de Noronoha.

Lokal fugl.

Fabio lager middag til oss.

Den lokale resturanten.

Fire gutter er finito etter fullmåne fest på stranden.

"Paviliongen" til de lokale. Her fikk vi kylling og pils.

Utsikt fra paviloingen til de lokale.

Amigos.

Besøk.

Chika Ella.

Rozinante.

Solnedgang.

Til Ankers i Natal, Zipolite i bakgrunnen.