Glade dager i Lisboa!
Ragnar på utested i Lisboa.
Cascais er et typisk turiststed.
Fredag 12.september slappet vi av før jeg og Ragnar tok toget til Lisboa for å møte jentene. En av jentene (Idun) skulle (måtte) reise hjem for å fortsette på sine studier dagen etter. Vi skulle derfor ut å finne en plass de spilte Farbo (?). Vi ankom skuta til jentene "Bris af Florø" og delte en flaske vin før vi tok fatt på den lange traske turen til Lisboa's trange bak gater. Problemet var bare at vi gikk oss litt vill og endte opp med å spørre noen vakter med maskingevær utenfor en diger bygning. Bygningen viste seg å være Parlamentet i Portugal. Etter mye om og men fant vi frem til stedet vi hadde vært tidligere.
Men da var klokken alt for mye og Farbo spillerne var ferdig. Etter vår to og en halvtimes gåtur var vi sultne og endte derfor opp på den billigste restauranten vi fant. Der tok vi alle av oss skoene diskret under bordet for å lufte de svette føttene våre(!) Det store spørsmålet denne kvelden var om vi skulle ta kvelden tidlig for å rekke siste tog hjem, eller vente til 05.30. Etter noen tørsteslukkere var det ikke så vanskelig å vente til 0530. Klokken ble derfor sent...
Etter å ha forlatt jentene gikk meg og Ragnar og fant oss noe mat. Ragnar var overbevist om at han kom inn på et utested (digert diskotek), men jeg sa at vi sannsynligvis blir kastet ut... Ragnar prøvde og fikk følgende slengt i trynet: "You have to pay 150 Euros (1245 norske kroner) to get in here!"
Sansynligvis er det nok antrekket vårt som ikke faller helt i smak på disse dyre stedene. Vi har nemlig en tendens til å bli kastet ut fra forskjellige steder. For å nenve noe: Vi ble kastet ut fra kinoen mens vi ventet på forestillingen: Fordi vi satt på golvet. Vi har blitt kastet ut fra 4 forskjellige kjøpesentre i 3 forskjellige land for en eller alle har gått barbeint. Vi har blitt nektet adgang for det vi kun var gutter(!) (Etter hvert viste deg seg at det var antrekket vårt her også(!). Vanligvis begynner folk å le av antrekket vårt. Vi lever i en båt og uansett kan ikke det bli som hjemme. Tøy blir fort fullt av salt, og møkkete blir det uansett. Det er ikke til å unngå. Du mekker på et eller annet også skal du ut å handle, og i det du setter deg i gummibåten er det noe møkk eller olje som skittner til tøyet. Til slutt blir du lei og bryr deg rett og slett ikke om det. Det tar noen uker før du blir vant til å leve med et saltlag på kroppen til en hver tid, men etter hvert blir kroppen vant til det. Tøyet vasker vi for hånd og resultatet blir derfor deretter. Det finnes vaskerier, men de koster faktisk en del. Vi har heller ingen sko bortsett fra støvler og sandaler. Dessuten er det sikkert derfor vi også blir tilbydd "hasjisj" hver 50 meter vi går.
Da vi en gang kom oss hjem utpå kvisten hadde vi ikke noen gummibåt. Paul hadde nemlig gummibåten denne dagen og var så høflig at han kom og hentet oss kl 0615. Det er godt vi fremdeles har mobil dekning. Meg og Ragnar var forbredt på å sove ute, men vi prøvde Paul først, og han var snill og hentet oss. Etter enda en lang dag var det tide på å sove litt.
Utpå ettermiddagen våknet vi og leste litt bøker. Ragnar og Paul fant ut de skulle på kino, mens jeg tilbrakte kvelden i båten. Jeg fikk øvd inn en ny sang på gitaren og dagen derpå visste det seg at den passet perfekt for det som skjedde med Paul og Ragnar denne dagen. Sangen var "To fulle menn" med jokke og valentinerne. Teksten er som følger: "Vi skulle på kino, men hva fikk vi se ei sjappe med alkohol og det var det". De kom ikke hjem før fire og etter stemmebruken å dømme hadde de nok funnet en sjappe med alkohol. Det var tross alt lørdag, og i følge dem selv hadde de vært på kino, men så var det så lang vei ned til gummijolla med noen sjapper med alkohol på veien. Veien ned tok derfor litt lengre tid enn den vanligvis gjør!
Søndag morgen var jeg frisk og rask. Ragnar tøffet meg i land med full oppakning. Det vil si ryggsekk med diverse og rulleskøyter. Det var på tide at jeg også fikk se stranda med surferne. Etter en lang og morsom tur på rulleskøyter kom jeg frem til stranden. Siden dette var en søndag var det mye folk på stranden denne dagen. Jeg tok meg en rund tur på stranden for å "snoke" litt før jeg rullet tilbake til Cascais. Paul hadde nok rett med at det var ca. en mil hver vei.
Paul, Ragnar og Silje befant seg på den lokale stranda da jeg kom meg tilbake fra langt avsted stranda. Meg og Paul fant frem dykkerutsyr, og snorklet litt rundt klippene. Det var mye møkk i vannet resultatet av dykkingen var deretter. Når tidevannet kom og "la ned" hele stranda vår trasket vi rundt i Cascais. Vi kjøpte billetter til "Pirates dos Carabies" og gikk derfor på kino. Etter filmen fulgte vi Silje til tog stasjonen slik at hun kunne komme seg trygt hjem til far.
Tirsdag fikset Paul og Ragnar gummibåten. Jeg lagde liste over ting som må gjøres med Rozinante før hun skal over Atlanterhavet i november. Hele denne dagen gikk til dette. Utpå ettermiddagen gikk Ragnar og Paul på butikken. Vi fikk supplert matlageret med litt fersk mat, og lagde oss middag. Dagen etter forsvant Ragnar alene til Lisboa, mens jeg og Paul var i Rozinante. Utpå ettermiddagen stakk jeg også inn til Lisboa. Etter hvert traff jeg på Ragnar med følge. Vi lekte turister rundt i Lisboa blant annet på et slott. Her klarte jeg selvfølgelig og vandre litt rundt barbeint og sparket i en kant slik at jeg lagde en diger flenge under foten. Jeg haltet derfor rundt resten av kvelden.
Siden Silje, Per og far skulle seile av sted med "Bris af Florø" til Porto Santo (Madeira) dagen etter, kom Silje med det mest fantastiske forslaget denne ettermiddagen. Vi måtte jo ha en avskjedspils eller tre. Vi fant oss en koselig pub oppi bakgatene som jeg enda ikke klarer å huske navnet på selv om vi har vært der fire ganger før. Da vi ankom Cascais rund 01.30 fant vi Paul på en pub. Da vi alle tre av en aller annen grunn skulle hjem hver for oss kjørte jeg taxi frem og tilbake mellom Rozinante og land. Jeg måtte først ut for å reparere såret under foten slik at det ikke gikk værk i såret. Paul kom midt i mellom, og Ragnar kom sist...
Rozinante til anker i Cascais utenfor Lisboa.
Dagen i dag onsdag 17.september stakk Ragnar og Paul på rulleskøyter. Hva som skjer der vet jeg lite om. Jeg har tilbrakt tiden i Rozinante og mekket sammen en kabel mellom sattelitt telefonen og pc-en slik at vi også kan oppdatere siden uansett hvor vi er. Denne kabelen koster opprinnelig 2500 kroner, men etter litt internett søk på en internett kafé for noen dager siden har jeg endelig klart og lage den selv. Så for ikke mange timene siden gikk ble de første dataene overført fra Rozinante via satellitt til en datamaskin i Norge. Dette koster oss 15 kroner pr. minutt så ikke forvent for mye!
Så til alle ryktene vi hører at dere der hjemme har hørt. Vi har faktisk en plan, men den holder vi på en stund til. Planen kommer nok tidsnok frem. Når man lever slik vi gjør nå er det vanskelig og holde seg til de egentlige planene. Vi har en båt. Båten den har seil og utstyr. Vi kan reise hvor vil, når vi vil. Det er det som er det egentlige problemet. Vi har rett og slett for stor frihet. Rozinante er det samme som frihet. Vi har lyst til mye, men det er ikke alt som går slik man tror på forhånd. Nå fikk vi en sjanse mens vi var i Portugal, og den har ikke jeg tenkt å slippe tak i. Jeg nekter å sitte hjemme høsten 2004 å angre. Det kommer ikke til å skje. Det blir derfor en stund til Rozinante kommer hjem til Norge. Den forløpige planen vår nå er å reise til Kanariøyene 23.september. Vi blir derfor liggende her i Lisboa noen dager til. På Kanariøyene vil Rozinante bli liggende til hun seiler over Atlanterhavet 15.november.
Helt til slutt så kommer det en liten hilsen til Idun. Håper tilværelsen din oppe i kalde nord har stabilisert seg etter den litt ustabile tilværelsen her nede.