Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

La coruna - Bayona

Det første vi ser når vi runder moloen i La Coruna er S/Y Redbull som også er 3 gutter på langtur.

Det første vi ser når vi har rundet moloen til "Real Club Nautico" med det utrolig overdimensjonerte havneadministrasjons bygget på, er selvfølgelig S/Y Redbull. Navnet hadde vi hørt før, men om vi ikke husket feil led hjemmesiden deres av nedprioriteringer, og derfor visste vi ikke stort mer om dem. Som høfflige nordmenn var vi straks borte og vekket dem (siden klokken var før siesta var det selvfølgelig ingen våkne). Etter noen korte setninger med en trøtt kaptein som ikke hadde vært sein om å komme på dekk, fortsatte vi litt lengre bort for å slippe vårt eget anker.

Det var første gang vi hadde ankret på turen, og dermed noe nytt for oss alle. Ankringen ble jackpot allerede på første forsøk! Kort etter, mens vi leitet febrilsk etter pumpa til gummijolla, kom et fulltallig Rebull mannskap stimende mot oss i sin 8 fots Zodiac motorisert (såvidt) med en fullblods 2 hester av type Mariner! De presenterte seg som Håkon, Steinar og Eivind. 2 barneverns pedagoger (utdannet i Alta...) og en bygnings inspektør (eller noe sånt). Alle fra telemarksregionen. Som gode nordmenn var de også ikke sene med å dra frem ei flaske konjakk for å erklære at det måtte ankerdram til etter å ha krysset Biscaya!

Det ble en hyggelig prat, og underveis i ankerdrammen og praten klarte vi å få somla frem pumpa til gummi båten og blåst den opp. Da Redbull forlot oss til fordel for noe mat inne i byen ble det et etterlengtet bad på oss alle. Ragnar og Staale brukte ettermiddagen til å tusle litt rundt i byen og jeg ryddet litt rundt i båten og slappet av. Planen var egentlig å sove siden jeg hadde vært oppe hele natten, men så langt kom jeg ikke.

På vei hjem hadde Ragnar og Staale møtt på flere norske båter, hvorpå en av båtene inviterte på kaffe. Så Ragnar kjørte Staale ombord og stakk straks tilbake til båten som inviterte på kaffe. Jeg var såpass rastløs at jeg ikke gadd å sitte i båten lengre og tok derfor fatt på svømmeturen inn til land. Det var jo bare et steinkast! Når en sliten campingkropp dro seg opp på land på andre siden var jeg sjeleglad for at jeg i det hele tatt hadde klart å komme frem! Det visste seg at steinkastet antakelig hadde vært av OL kvalitet og strømmen i havna var lunefull for en avdanket svømmer. Sliten tuslet jeg langs vannkanten mot der båten Ragnar var på besøk i skulle ligge.

Når jeg kom frem visste det seg at båten var bredfull med trøndere, en skikkelig trønderbataljon rett og slett. På ekte trøndervis (også nordmenn) var kaffen blitt til 2 vodka shots, og litt kaffe attåt. Trønderbataljonen hadde liten seilererfaring, og fraktet egentlig båten for en romener som tydligvis hadde enda mindre erfaring. Han bodde visstnok på grensa mellom Hellas og Romania og skulle ha båten dit. En helt vanlig, nesten litt stygt holdt, seilbåt som han av en eller annen grunn hadde funnet og kjøpt i Sverige. Så de skulle seile så langt de kom med den, helst rundt Gibraltar stredet, i år og antakelig fortsette turen helt til Hellas året etter. De fikk dekket diesel og havneavgifter og var selvfølgelig kjempe fornøyd med avtalen!

Etter dette fulgte en tur til byen i regi av trønderbataljonen. De hadde nemlig vært på butikken (Supermercado) dagen før, og visste gladlig vei. Etter først å hatt en pitstop på en liten kafé (viktig å tilfredstille tørsten i denne varmen) og ha leita forgjeves ei god stund, fant lederen i trønderbataljonen ei engelsktalende dame som forklarte oss veien til et Supermercado.

Jammen viste det seg ikke å være det som de hadde vært på dagen før...

Da kvelden kom ble det bestemt at det måtte nok konsumeres noen Cervezas. Trønderbataljonen hadde antakelig tjuvstartet noen tanker og var ikke å finne da det ble invitert til vorspiel ombord på Rozinante. Men Redbull dukket opp og det ble en livlig kveld, kun avbrytt at fiskebåter som fosset forbi og lagde noen åndsvake bølger som faktisk ved et par annledninger kom helt ombord i Rozinante!

Siden jeg ved avslutningen av vorspielt hadde vært oppe i over 24 timer var det ikke et vanskelig valg om jeg skulle henge med på byen eller ikke. Det visste seg å ikke ha vært store tapet: Av forskjellige årsaker, litt høy promille - någet blaut tøy og ingen sko, for å nevne noen av grunnene som antas å blitt lagt til grunne for at de ble nektet adgang på de 2 første stedene de prøvde å komme inne, og på det tredje utestedet var det kun 2 gjester utenom seilerfølget.

Det var ei pen blond jente i midten av 20 årene og en eldre mann antakelig midt i 60 årene som av en eller annen grunn kom veldig godt overens med hverandre og hadde det veldig koselig med baren. Etter ei kort stund kom det bort det som antakelig var ei form for vakt og sa: "you have to drink up and leave" som svar på hvorfor de måtte det: "this place is not for you". En vellykket tur ut i La Coruna med andre ord!

La Coruna er en ganske stor by. I fronten ser man et gammelt fort og nede i høyre hjørne ligger S/Y Redbull.

La Coruna er en ganske stor by. I fronten ser man et gammelt fort og nede i venstre hjørne ligger S/Y Redbull. La Coruna var en stor by, og det var rene ekspedisjonen om man skulle det ene eller det andre. Det tok feks over 10 min med hard rollerblading for å komme til nærmeste strand. Da skal det være sagt at rundt byen ut mot sjøen, det som antakelig kalles en "board walk", var det laget ypperlige veier å gå på rulleskøyter på selvom de visstnok var laget for å sykle på da.

En av de mange ekspedisjonene som ble utført mens vi var i La Coruna var til ei dykkersjappe Staale hadde funnet på andre siden av byen. Siden vi hadde hørt at La Coruna skulle være en av de desidert billigste byene i denne delen av Spania tenkte vi det lurt å handle ting vi hadde tenkt på. I kombinasjonen dykkerdrømmen fra barndommen og Staales intense prating om harpuner gjennom en hel dag, hadde jeg bestemt meg for å kjøpe en slik harpun - her som det var så billig. Dessuten trengte jeg ei dykkermaske og snorkel (glemte det selvfølgelig hjemme...)

Av natur er jeg fryktelig dårlig til å prute, men nå hadde jeg psyket meg opp hele dagen på at nå skulle det prutes! Når jeg kom ut av butikken hadde jeg handlet for over 100 euro, og klarte ikke få et eneste øre i rabatt, selvom Ragnar sier jeg var flink til å prøve. Vel hjemme var jeg allikevel ganske godt fornøyd med å ha betalt rett under 1000 kr for ei dykkermaske med snorkel og en stor harpun av tilsynelatende god kvalitet, helt til jeg prøvde å spenne harpunen. Jeg hadde jo selvfølgelig sett etter den største og verste de hadde, og det hadde jeg sikkert fått. Den var nok ment for ordentlige menn, for jeg klarte ikke å spenne den! For å toppe det hele klarte selvfølgelig både Ragnar og Staale å spenne den. Tilslutt klarte jeg det, en eneste gang - så vi får håpe det er bare trening som skal til!

Det visste seg at ikke alle hadde hatt en like fin tur over Biscaya som vi hadde hatt. Det var blant annet et norsk par som hadde fått lynnedslag, og alt - absolutt alt av elektrisk utstyr i båten (utenom laderen og starteren på motoren for å være nøyaktig) hadde takket for seg. De regnet med å ha mistet for 100 000 bare i utstyr (det virket som en meget velutstyrt båt). Heldigvis for dem hadde de forsikring, men forsikringselskapet hadde visst gitt beskjed om at de kom til å sende en egen takstmann for å se på skadene. Mer hørte vi ikke før vi reiste. Vi hørte også gjetord om andre norske båter som skulle være i farvannet - "Saft suse", "S/Y Solid" , "Salka Valka" (båten fra boka "En saga i blått" av Erik Torjussen) og en dag stevnet også "Den hvite admiralen" (White Admiral, som er den nyeste båten til Stein og Diana Hoff. Bedre kjent fra Red Admiral som de seilte rundt jorden med for mange år siden) inn i La Coruna.

Hvem sa at desto flere kokker jo mer søl? Fra venstre: Rangnar, Mr. Comprende, Steinar og et medlem av trønderbataljonen.

Redbull hadde gått lei av en lekkasje de hadde i akselgjennomføringen og tok båten sin på land et døgn. Det var nok av kokker som villig lånte vekk både hoder og hender, men løsningen kom tilslutt på telefon fra Norge. Underveis i problemløsningen var akselen skrudd løs og skudd et godt stykke ut av skroget. Det så nok litt halvt ut for når han som var ansvarlig for marinaen fikk se hvordan ting så ut brukte han mange kalorier på å prøve å forklare at båten MÅTTE ut dagen etter! "MÅTTE ut i morra!!! (peke vekslevis på båten og på vannet) COMPRENDE COMPRENDE COMPRENDE???" Morgenen etter var det bare fryd og gammen, og han var blid som ei lerke kunne Eivind fortelle (dette skjedde før siesta, og vi var selvfølgelig ikke stått opp). Når problemet var fikset var det bare smil å se ombord i S/Y Redbull!

Ragnar begynte sine spede skritt mot ekspert rollerblader i La Coruna (han skal nemlig bli best) og det forårsaket selvfølgelig endel artige hendelser. Ragnar ble raskt relativt habil til selve skøytinga (man har da gått på is-skøyter) men slet stort med å bremse, noe som mange vil si er essensielt. Derfor fungerte jeg stort sett som bremse for oss begge. Scenarioet var typisk: Klassisk stenheller med masse riller, i 20 grader helling, masse folk og biler alle veier (de kjører som galninger i Spania!) og selvfølgelig sekken og mine hender fulle av matvarer eller leskende drikke. Det var en uslåelig kombinasjon, og det var mye morro både for oss og lokal befolkningen som fikk se de gale gringoene som ikke kunne gå på rollerblades!

I La Coruna var det tydligvis begynt en meget lovende trend ved at hver formiddag kom det masse tenåringsjenter å seilte rundt i joller i havna. Endelig et land som ser alvorlig på den mannlige dominansen i seilermiljøet! I forbindelsen med sikkerheten til disse unge seilerne var det alltid et par gummibåtet som svev rundt med en lokalhelt ombord som passet på. En formiddag gikk en av dem tom for bensin og det ble ropt og kremtet på super gebrokkent engelsk "om vi kunne hjelpe". Så kom PA til unnsetning, og vi kom til land tilslutt...

Staale sover på de merkeligste måter. Her observert mellom La Coruna og Bayona.

La Coruna var en stor og upersonlig by, litt vanskelig å få tak på, på en måte. I tillegg hadde vi hørt mye pent om en by bare rett over 100 nautiske mil lengre nedover kysten. Vår almanakk (utgitt i 1995) fortalte om en pen rolig by med pene strender og de skulle til og med være et par "forlatte brygger" som var gratis å legge til med. Med byturen i La Coruna friskt i minne ble det avgjort å gå torsdags formiddag, for å rekke en bytur på fredag i Bayona. Vi fant raskt ut at det kom til å bli en frisk overfart, allerede etter runding av den indre moloen visste sjøen krefter. Staale hadde bestemt seg for å følge opp "man overboard" øvelsene fra Biscaya og Ragnar og jeg skulle lære oss å navigere på dette strekket. De respektive sjøkartene ble funnet frem, og navigasjons PC-en ble slått av! Heretter skulle Staale være passasjer.

Vinden, som faktisk var helt oppe i 19 m/s, hadde vispet opp sjøen godt men kom heldigvis fra nordvest og vi fikk den nesten rett i rompa. Så med bare klyveren satt og motoren i gang for å lade batterier bar det avgårde som i en rutsjebane ned bølge etter bølge mot syden.

Ragnar og meg var enige i at vi ikke vet hvordan bølger måles, men at de var opp mot 4-5 meter var aldri i tvil om. Siden det blåste godt gjorde vi god fart, og navigeringen med bestikk i kartet for hver time som gikk ble faktisk ganske gøy etterhvert! Farten holdt seg stabilt høy hele veien til det løyet ut på morgenen. Hele overfarten på ganske nøyaktig 24 timer foregikk ganske begivenhetsløst utenom et par nærgående fiskebåter og noen delfiner. Delefiner er vi nå blitt så vant til at det ikke er alltid vi gidder å gå frem i baugen å kikke på engang. Snakker om å bli godt vant..!

Vi kom faktisk frem også, til riktig by å greier, så vi er tydligvis ikke helt håpløse selvom det er vanskelig å bry seg til vanlig når vi vet at Staale har stålkontrol på hvor vi er og hvor vi skal til enhver tid. Men det var skikkelig sunt å få frisket det opp, og faktisk gøy også! Men da vi rundet moloen inne i Bayona, fant vi fort ut at tiden ikke hadde stått stille siden Almanakken vår ble gitt ut i 1995...