Campeltown til Milford
Campbeltown visste seg å være en hyggelig liten landsby. I samme dur som med de andre stedene Rozinante har vært til nå i Skottland. Menneskene vi møtte hilste med smil og nysgjerrighet hele veien. Kvelden jeg ankom gikk de andre guttene ut og tok seg en pint. De var intressert i å sjekke om de innfødte var like hyggelige her som de hadde vært oppe i høylandet. Det visste seg at det var til gangs. Ikke bare ble de spandert på ute på byen, men ute i de små timer ble de også invitert med på nachspiel.
Og det var ikke til noe vanlig småhus! Som jeg forsto var det rene herskapshuset det var snakk om! Mannen de ble med hjem, "the captain", John som han het, sa han va kaptein på supertankere som lastet jernmalm i Narvik. Det var etter det jeg forsto et dugende nachspiel, alt utenom musikken - kona hadde sørget for at det eneste som var i CD hylla var Celine Dion og Westlife! Det hele endte med at Staale og Ragnar fikk to 20 pk røyk og ei øl hver(!) med på veien hjem til båten! Snakk om vennlighet.
John dukket som han hadde lovet opp dagen etter nede i havna. Det visste seg å stemme alt han hadde fortalt kvelden før. Det han hadde å si om Norge var: "The only thing I know about Norway is that when I am there i can`t afford to get drunk!". Han hadde også gode historier å fortelle om norske tolloffiserer som av en eller annen grunn så ut til å bruke unormalt lang tid ombord på hans tanker hver gang. Han trodde kanskje at det hadde noe med de 3 barene ombord å gjøre...
Etter at Ragnar og Staale hadde fått kontroll over summetonen i hodene deres fra gårsdagens suksesstur på byen fant vi ut at vi ville seile videre allerede samme dag. Edvard reiste tidlig på formiddagen og jeg var mye bedre i forkjølelsen så alt var igrunn klart. Etter en oppryddning og noen innkjøp på det lokale supermarkedet, som holdt åpent på søndager(!), tøffet vi fra kai ca kl 20:30.
Da hadde vi etter planen strømmen med oss på vei ut. Det visste seg å ikke stemme mer en halvveis, dessuten var vinden rett i snuten - selvfølgelig. Derfor tøffet vi avgårde for motor inn i natten. Etappen var ment å ende nede med Landsend helt på sydspissen av England, det er i overkant av 300 nm fra Campbeltown og skulle derfor ta ca. 3 døgn. Lengre ut i irskesjøen visste vi at vi fikk bedre plass til å krysse oss nedover mot landsend.
Det er jo en kjent sak at tidevannet snur hver sjette time, så vi hadde selvfølgelig vekslevis med og motstrøm. For oss som kommer fra Norge tar det litt tid å venne seg til å se knopene øke med én knop i timen i bris og nesten uten krenging ha 8+ knop! Det er artig når strømmen er med en...
Hele den påfølgende dagen var det så godt som vindstille og nydelig vær. Det ble mye lesing og avslapping. Det var til og med så rolig at den første hjemmelagde Pizzaen ble satt til livs. Resultatet ble ikke så værst heller. Hele formiddagen hadde vi seilt med "Isle of man" på vår babord side, og Irland på styrbord, føltes nesten som å seile i et sund. Bare en og annen fiskebåt forstyrret den rolige ferden vår sørover når det plutselig over VHFen lyder "Mayday, mayday, mayday - Mayday, mayday, mayday - Mayday, mayday, mayday". Å si "mayday" over VHF-en på sjøen er det mest alvorlige man kan gjøre. Da er man i umiddelbar nød! Musikken ble straks skrudd av, oppvasken og seilreparasjonen ble liggende og vi satt oss alle i cockpiten med Ragnar for å høre videre på VHF-en.
En tydelig preget og nervøs stemme sier videre: "This is fishing vessel "Elisabeth". Radiomann: - Sailing vessel "Elisabeth" - this is Liverpool Coast Guard - Go ahead sir! , Elisabeth: - I have a crew member who has collapsed on the deck, and I can not get a pulse. I need assistanse!. Samtalen fortsetter med at de utveksler possisjon og kystradioen lover å sende hjelp. Mannen på "Elisabeth" går fra radioen igjen til mannen på dekk. Possisjonen er bare ca 8 nautiske mil unna oss opp mot "Isle og man". Men for oss ville dette ta flere timer pga. vår fart mot strømmen.
Når det "påberopes" mayday fra en båt tar den ansvarlige kystradioen kontroll over kannal 16 og situasjonen. Alle båter som hører nødropet har plikt til å melde seg for kystradion med possisjon og "evne til å hjelpe" (hvor fort man kan komme seg til den angitte posisjonen, om man har en lege ombord osv.). Til kystradioen gir et bestemt varsel om at nødsituasjonen er over, er det ikke lov med noen ann kommunikasjon på kannal 16!
Flere og flere båter melder seg, av alle mulige typer. De fleste blir takket for at meldte seg, men de kan offesielt fraskrive seg "ansvaret". Etter ei kort stund melder et "war ship" seg, de har ikke lege ombord men en "trained medic" så de blir bedt å gå mot "Elisabeth" som de antar vil ta ca 5 minutter. Samtidig lettet det et redningshelikopter fra fastlandet.
Etter dette hører vi endel kommandoer og noe kommunikasjon mellom krigsskipet, helikopteret og kystradioen. Etter ei stund melder kystradioen at nødsituasjonen er løst. Vi hører ikke mer... Samme kveld begynner vinden å ta seg litt opp igjen så vi kan endelig heise seil! Utpå natten blir vinden så brukende at vi slår av motoren. Morgenen etter sender vi Staale i seng etter nok en nattevakt og Ragnar og meg sitter å koser oss med deilig seilvind og vær.
Men vinden begynner å snu, så vi må stadig stramme litt på seilene for å klare å holde riktig kurs. Samtidig løyer faktisk vinden mer og mer, og bølgene begynner å bli plagsomme siden vi har så liten fart, så vi starter motoren så båten skal klare å pløye bølgene. Kort tid etter dette så løyer det plutselig helt og vinden snur ca 90 grader over. I munnen på hverandre bemerker Ragnar og meg at vinden er sinnsykt varm. Sikkert opp 5-10 grader siden vinden snudde. På dette tidspunktet hadde vi begge fått en dårlig følelse for været og vi ble enige om å reve storseilet. Ikke før jeg hadde hoppet nedi kahytten for å ta på meg støvlene (som har betraktelig bedre antiskli en barføttene mine) så kom ei vindkule som la båten helt ned med rekka i vannet! Jeg lå med andre ord oppetter dodøra å prøvde å få på meg støvlene, så "vooooom" så hadde vinden tatt tak i seilet fra den andre siden og måtte bytte til å prøve å ligge på kjøkkenbenken.
Jeg var på dette tidspunktet rett å slett litt redd og jeg tror ikke Ragnar, som satt å prøvde å styre båten i cockpiten, vær særlig høy i hatten han heller. Så vi bestemte oss for å vekke kapteinen. Staale lå å sov søtt i køya si (på dette tidspunktet var det knapt plass til han i køya hans pga alt det andre vi hadde studd oppi der - så han lå støtt) når jeg bøyer meg inn å rister i han. Som en forklaring sier jeg noe utrolig gjennomtenkt å forklarende "Det er noe galt med været!!!" Staale hadde bare sovet noen få timer og var god og groggy når han noe motvillig kommer seg ut av køya.
Staale var mer trøtt enn han brydde seg om været, så det fikk vel meg og Ragnar til å få igjen roen. Vinden som plutselig var blåst opp sørget for å lage det skikkelig skvalpete rundt oss, hvilket alltid er en glede når man må stå å dra ned seilene... Men ned kom de og vi forsatte for motor mot målet vårt, som fortsatt var sydspissen av England. Noe senere dukket Staale opp av luka å sa han hadde tatt en sjefs avgjørelse, det var meldt kuling i den engelske kanal, derfor ble kursen satt til nærmeste havn isteden for. I det øyeblikket var vi utenfor Wales. Og kursen ble satt for Milford Haven. Der var det en lukket havn, som vi burde klare å rekke før den lukket for kvelden.
Det var fortsatt noen timer inn til fastland, og jo nærmere vi kom jo tykkere ble tåka. Da vi rundet den første øya visste GPS-en at vi skulle være ca. 600 meter unna, vi kunne ikke se konturene engang. Etter noen timer mot innseilingen til Milford begynte tåken å lette, og det dukket opp flokker av sjøfugl og en flokk delefiner som lekte seg ei lita stund foran baugen, før de forsvant igjen. Innseilingen til Milford er ganske lang, ca. 6 nautiske mil, og heldigvis full av navigasjonslys siden det var stummende mørkt når vi kom frem til innseilingen. Siden det er ei stor industriell havn var det viktig å holde god utkikk så vi ikke skulle komme i veien for et og annet tankskip på vei inn eller ut av havnen.
Et stykke inne ser vi mye lys, som kan se ut som en storby på avstand. Ved nærmere etterkikk viser det seg at det er olje raffinerier som lyser, og de sterkeste lysene er gass som brennes fra tårn som i nordsjøen. Nesten hele innseilingen var full av svære kaiannlegg som tilhører raffineriene. Vel forbi Elf og Texaco sine annlegg kommer vi til Milford Marina. Det som først så ut som en eneste lang mur visste seg å ha ei sluse som stod åpen å ventet på oss. Marinaen var ganske stor, og full av båter. Vel inne får vi anvist plass ved siden av en seilbåt i den ene enden av marinaen. Båten viser seg å være av engelsk avstamning og mannskapet på to godt voksne menn hadde etter lydene å dømme endel ekstra gass i magen. Etter en velrettet serie med salutter fra nabobåten overhører vi en kommentar fra den ene: "It must be the water...hoho". Dagen etter fant vi ut at vi måtte komme til å bli værende ei lita uke fordi agenten for vindgeneratoren hadde sommerstengt frem til mandag 11. august.
Milford Marina er en fin plass hvis du skal være her i en dag. I skrivende stund har vi vært her ei uke, bare for å vente på blader til vindgeneratoren så vi kan få den i orden før vi reiser til Spania. På denne uka har vi fått gjort endel fornuftige ting mens vi har ventet. Blant annet har vi fått lagt et lag med anti skli på fordekket, snekret på beskyttelse på masten, satt fast VHF antenna som har dingla i stormasta ei stund. I tilegg har Staale fortsatt med koblingen av utstyret ombord, det gror i kompleksitet for hver dag som går! Ragnar og jeg har lært oss å få på lyset til nå, og er relativt godt fornøyd med det så langt...
Siden Milford Marina har ørten ansatte fordelt på vakter døgnet rundt, sørger de til enhver tid for at alle har det best mulig. Kanskje for bra siden vi er blitt flyttet rundt 5 ganger på ei uke. Det positive det har kommet ut av dette er at vi har møtt masse hyggelige mennesker. Blant dem er Ben. Ben bor i den lille seilbåten sin her i marinaen, sammen med kjæresten og hunden hennes. Ben er 19 år og jobber stort sett som hjelpepleier selvom han er utdannet databygger eller noe i den duren. Ben tenker seg ikke 2 ganger før han velger kjæreste - derfor endte han opp med sjefen på den forrige jobben - ei dame på 32 år som vi ikke har bilde av. (tok oss ikke råd til flyfoto).
En dag i forrige uke stod det plutselig en mann og ei dame på brygga å spurte på norsk "hvor vi kommer fra?". Det visste seg å være et par som holdt på å flytte hit, det vil si mannen jobbet i Stavanger og kona bodde her. De prata en støvel full om både det ene og det andre før de forsvant bortover brygga igjen. Ellers har vi hatt et par vellykede turer på "byen". Først en dugende bursdagsfeiring med besøk på flere puber og en nattklubb. Så rundet vi av hele kvelden med en fotball quiz utenfor kebab shappa. For er det noe som betyr noe så er det norske fotballspillere og hvilke lag de spiller for og svada svada svada! To var speiselt utholdende og selvom Ragnar svarte hvert spørsmål med: "Of course we know him, but we don`t give a fuck" så holdt han på med å spørre om forskjellige navn i det uendelige!
Så nå venter vi bare på bladene som vi bestilte i går. Antakeligvis får vi dem ikke før i morgen, forhåpentligvis i dag! Vi setter kurs mot Spania så snart de er ombord og fastmontert!
PS: Sattelitt telefonen fungerer bedre og bedre og nummeret som står på kontaktsiden er nå riktig! Det går også ann å sende meldinger til oss på den gratis på internett fra IRIDIUM sine hjemmesider.
Hilsen oss på Rozinante!
