Siste rapport 0032 - 08.02.2006 00:25

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

Auckland Islands

Auckland Island dukker opp av tåka.

Auckland Islands er en øygruppe eid av New Zealand. Øyene ligger 300 nm (550 km) syd for New Zealand. Øyene er såkalt sub-antarktisk som betyr at havet er kaldt og dyrelivet i havet er mye av det samme som man finner på den Antarktiske halvøya som ligger syd for Kapp Horn (Sør-Amerika). Men siden øyene ikke ligger så langt sør som den Antarktiske halvøya er vegetasjonen på øyene en ugjennomtrengelig halvtropisk bush med mye store busker/små trær langs kysten og mindre busker og annet lengre opp i høyden. Hovedøya er en stor gammel kollapsa vulkan. Østsida har en mengde fjorder generert av isbreer fra pleistocene-tiden, altså en hel bunke med år siden.

Øya har jeg tenkt på i ca. et år eller noe sånt. Den har vært noe jeg har lest litt om, men jeg har prøvd å finne ut minst mulig fordi jeg da hadde blitt skuffa hvis jeg ikke hadde fått besøkt den. Etter nøye planlegging om hvor, når og hvordan vi skulle få besøkt denne øya, kom vi hit i grålysningen den 29. desember '05 (30. desember lokal tid). Vi skulle da inn via "Victoria Passage" som i seilingsbeskrivelsen beskrives som et ikke helt perfekt anløp inn i Carnley Harbour fordi "inngangen" bare var 100 meter bred og hadde en "whirlpool" altså en vaskemaskin i midten (generert av sterke tidevannsstrømmer).

På vei inn til Victorian Passage og vaskemaskinen.

Endelig kommet igjennom vaskemaskinen.

Tidevannet var på vei inn og derfor tok jeg sjansen på at det gikk bra. Vi kom igjennom og i følge seilingsbeskrivelsen var det smult farvann på innsiden og det var det. Vi tøffet innover en fjord kalt "Western Harbour" og ankret opp på 5 meters dybde etter å ha fulgt med nøye på dybdemåleren og kikket etter flytende tang som markerer grunner mindre enn 20 meter. Det hjelper lite siden det var maks 15 meter i denne fjorden, men i disse farvannene vokser det en tjukk tang (DURVILLAE ANTARTICA) som kan bli flere titalls meter lang og den vokser der hvor det er "grunt" farvann. Det var viktig og følge med siden Western Harbour ikke var dybdemerket på kartet som er det eneste som finnes over øya og er oppdatert til og med 2003. Øyene har stor mangel på grundige sjøkart og kun enkelte av fjordene er kartlagt.

Landgang - Nyttårsaften

Sel-dyret.

Innerst i fjorden var det en strand som hadde en stor albatross-koloni. Her lærte en mengde unge feite albaner å fly og det var gøy å se på siden de kræsja etter å ha flydd noen titalls meter. Etterhvert dukket det også opp noen digre seler som jeg ikke helt har klart å identifisere, men ut i fra størrelse og litt informasjon jeg har fått tilsendt så er det sannsynligvis "Southern Fur Seal" som er av den typen vi nordmenn (med flere) nesten utryddet for ca. 100 år siden i disse farvannene. Disse selene kan ha massive nakkemuskler, sterke tenner, veie opp til 360 kg og bli ca 2 meter lange. De blir som regel opp i mot 20 år gamle. Her nede er Keiko (spekkhogger/killerwhale) deres eneste naturlige fiende, men de besøker Auckland Island ytterst sjeldent. Men de kan også være av typen: Sørlige elefant-sel, Leopard-sel eller Hookers Sea Lion som visstnok også regnes som sel selv om navnet sier at det er en sjøløve. Ikke vet jeg, men store var de.

To seler som gjør et eller annet.

Etter å ha blåst opp gummijolla var det på tide å ta en tur i land. Jeg tenkte som så at stranda ser jo ut til å være bebodd av både mega store seler og tjukke unge albaner så jeg la til noen hundre meter vekk fra stranda og speida etter seler og albaner. Etter å ha studert litt hvordan ting ordner seg på denne stranda så går jeg bortover vannkanten mot stranda og da kommer en av disse selene opp av vannet og plasserer seg helt i utkanten av stranda, og der setter den seg. Som sagt tidligere så er hele vannkanten utenom der det er strender begrodd av tett nesten ugjennomtrengelig buskrask så jeg går litt videre mot dette dyret og plutselig så bjeffer det til og flekker tenner. Jeg var fremdeles på trygg avstand så jeg løper litt tilbake. Selen hopper på vannet hvor den har sitt rette element og svømmer langs kanten hvor jeg er og den kommer så opp av vannet og flekker tenner igjen. Jeg vet da ikke hvordan dette dyret tenker, men at den skulle være så hissig fordi jeg gikk mot stranda hans visste jeg da ikke.

Til slutt gir den opp siden jeg også begynte å hoppe opp og ned og flekke tenner og brøle. Den svømte tilbake til stranda si og jeg tenkte som så at her kommer jeg ikke noen vei og rodde tilbake til Rozinante.

Tagua Bay - Hytter, stier, sinte seler og annet rusk

Sinna sel.

På bushwalk på grunn av selen.

Noen nautiske mil østover fremdeles inni Carnley Harbour endte vi opp i "Tagua Bay" og her skulle det være både hytter og en sti opp til en fjelltopp. Fjelltoppen het "Flagstaff" og er midten og den gamle toppen på denne vulkanen. Tiden har gjort at toppen bare er 250 meter høy og omkringliggende fjell er både 500 og 600 meter høye siden denne vulkanen kollapset for en bunke med år siden. På kartet så var det også merket en sti og ordet "landing" på stranda. Etter å ha brukt litt tid på observere selen som bodde på denne stranda, så jeg at han holdt seg stort sett på venstre side av stranda og det var heller ingen andre dyr som bodde på denne stranda. Selen forsvant på sjøen og jeg i min gode tro rodde mot høyre del av stranden. Denne stranden hadde også tett buskrask på hver sin kant. Det var på dette tidspunktet høyvann og det var ingen andre gode landingsplasser for gummijolla.

I det jeg har ti meter igjen og jeg har snudd hodet for å se at jeg ikke kræsjer i noen steiner så kommer det et brøl, plask og fres og jeg snur hodet og der stikker sel-dyret hodet opp en meter bak gummijolla og plasker og freser. Jeg snur fort som om jeg har fanden sjøl i på nakken (noe jeg i dette øyeblikket også tror jeg har) og ror og ror med selen på en meters avstand som freser og brøler tilbake til Rozinante. Denne roturen tok ca. 3 minutter og selen jagde meg helt frem til Rozinante. Jeg hopper om bord i Rozinante og starter og brøle og frese tilbake. Selen trekker seg tilbake.

På stranda på vei inn i bushen.

En pingvin på svømmetur foran båten.

Jeg er fastbestemt på at her skal jeg i land fordi jeg ville se på disse hyttene og det betyr at det må ha vært mennesker her før. Selen burde ha forståelse for det. Jeg har også gjort opp den tanken at selen ser at jeg er én person. Hadde det vært to eller flere personer så tviler jeg på at selen hadde oppført seg som den gjorde, men den hadde vært en sikker vinner i en eventuell slåsskamp og en gummibåt tåler jo ikke allverdens. Tilbake i Rozinante lager jeg en ny plan og bevepner meg med nødraketter, nødbluss og en gammel båtshake med en kniv i enden. Ikke det at jeg har noen som helst plan om å angripe selen, men angriper den meg så skal jeg kjempe tilbake fordi jeg har ikke tenkt å bli drept av sel her nede. Etter å ha seilt i åtte dager for å komme til denne øya så skal jeg også utforske litt. Samtidig har jeg friskt i minnet at en dame som ble drept av en sel i Antarktis for en tid tilbake. Det er en bitteliten strand to tre hundre meter fra selen sin strand, men det betyr også at jeg må labbe noen hundre meter i bushen for å komme frem til stien som starter på selens strand så etter ha roet meg ned etter første del av denne dagen hvor jeg har blitt skremt vettet av to ganger så setter jeg i gang igjen.

I "hytta" som burde være markert som ruin på kartet.

I god tro ror jeg inn til denne stranda og selen ligger på stranda si og ser dovent bort på meg og jeg tenker som så at nå er den vel fornøyd, og den brydde seg heller ikke. Jeg drar gummijolla opp i bushen så ikke selen skal "angripe" den mens jeg er borte. Jeg bruker vel ca. en time på å komme meg bort til baksiden av selens strand gjennom bushen og finner noe som ligner på en sti. Jeg følger denne stien og etter nok en time så ender jeg opp i en hytte som ikke lengre er noen hytte. Den mangler tak og utedassen ligger slengt nedenfor og eldgamle vin og spritflasker ligger strødd rundt forbi. Kjøkkenet var inntakt, men det var f.eks. bare ca. en firedel igjen av stekepanna som hang på veggen som var rustet i bort, så hytta har i hvertfall ikke vært i bruk på noen år.

Mye tang etter oppankring.

Siden jeg nå er alene og alt mulig kunne skje, og det hadde vel som det ser ut til tatt noen år før noen hadde funnet meg om jeg hadde havna som en skipbrudden på denne øya, hadde jeg for sikkerhetens skyld følgende utrustning på land: to nødpeilesendere, noe mat og vann, skrujern, avbitertang. (Det siste er en gammel vane som er kjekt å ha med seg), i tilfelle jeg skulle tryne og brekke et eller annet eller Rozinante skulle stikke av, selv om det var tvilsomt siden ankerfestet på disse øyene ikke akkurat er dårlig på grunn av DURVILLAE ANTARTICA.

Nødpeilesenderen - blink, blink, blink, blink, blink, flash, blink, blink, blink...

Kart over Auckland Island.

Jeg setter meg ned og ser litt på kartet og tenker som så at det er jo en hytte til litt lengre opp mot fjelltoppen. Jeg tar opp en flaske vann av sekken og i samme øyeblikk så ser jeg på denne avlange oransje tingen med en bryter som sier "Av", "På" og Test". og en tekst som sier: "WARNING: "Use only in situations of grave and imminent danger, improper use carries a severe penalty!". Den har også en splint som må trekkes ut for at den skal aktiveres. Jeg observerer at splinta er på plass og bryteren står i off posisjon, men allikevel så blinker et rødt lys hvert sekund og hvert femtesekund så blinker en blitzlampe. Noen tanker flyr i gjennom hodet mitt og jeg innser selv om jeg ikke vil innse at denne er faktisk aktivert uten at den skal være det. Det neste som jeg tenker er: "Hvor lenge har den vært det?". Jeg visste også at ca. 90% av nødpeilesendere som utløses gjør dette ved en feil blant annet på grunn av tenknisk svikt slik som her, men det er veldig viktig å få sagt i fra...

Jeg finner frem skrujern og skrur skiten fra hverandre og finner frem avbiter tanga og i ekte Macgyver stil tenker jeg: "blå, rød? blå eller rød ledning?". Jeg satser på den blå og skiten stopper. Men tilbake til alvoret, uansett hvilken av de to ledningene som gikk til batteriet jeg hadde klippet, så hadde den jo selvfølgelig stoppet og den hadde i hvertfall ikke sprengt i lufta slik det ofte skjer i Hollywood.

Jeg hadde etter all sannsynlighet sendt ut et nødsignal. Jeg hadde minimum 1,5 timer å labbe tilbake til gummijolla og få rodd ut til Rozinante og fått ringt og sagt i fra at jeg overhodet ikke trenger noen hjelp. Samtidig tenker jeg at denne elendige nødpeilesenderen kanskje har forutsett at jeg kommer til å bli spist opp av sel-dyret på veien tilbake og har utløst seg selv, bare sånn i tilfelle jeg ikke skulle klare å gjøre det selv etter å ha havna i magen til selen. Hva som skjedde andre steder da visste jeg ingen ting om, kanskje det ikke skjedde noe i det hele tatt. Eller var kanskje Royal New Zeland Air Force alt på vingene med kursen sydover mot Auckland Island?