Siste rapport 0033 - 09.02.2006 01:30

Siste posisjon - vis i kart
Når:14.02.2006 23:40Fart:3.2 knop
Posisjon:68° 41.04' WKurs:67 °
56° 16.72' S

Kuling, tidevann og overfalls!

Som vår siste oppdatering sier var planen å seile rundt alle de "små" øyene på nordvest kysten av Skottland. Planen var fin og fikk navnet Plan A. I løpet av natten/kvelden ble det mange bra planer, både B, C og D. Det meste av begynnelsen av Plan A gikk rett "vest" og "ikke sydvest", men siste del av Plan A fungerte bra!

Vi seilte ut fra Fort William som er stedet Caledonien kanalen ender, og ut av denne såkalte Lochen. Kursen gikk rett vest og ut på havet. Dette var som vi har skrevet tidligere en god plan synes vi. Vinden skulle etter hvert bli sydlig og deretter vestlig. Vi skulle først vest og deretter syd. Dette gjorde at vinden var på vår side denne gang, trodde vi. Utpå natten begynte det å blåse litt mer en planlagt. Natten var den mørkeste jeg noensinne har opplevd. Det var ingen måne, ingen byer, kun noen fyr her og der. Land kunne man så vidt se, men skottland er et "høyt" land og land ser ut i et slikt mørke til å være 100 m borte og ikke 2-3 nm borte slik det egentlig var.

Vinden ble til en stiv kuling og til slutt blåste det alt for mye og det ene revet vi hadde i storseilet ble for lite. Storseilet gikk ned. Vi seilte fremdeles med klyver for å få stabilitet i båten. Vindkastene var på 22 m/s, og pga. at tidevannet skulle ut, vind og bølger kom inn fra atlanterhavet og at det var relativt grunt farvann. Oppstår det lett såkalte "overfalls". Dette gjør at bølgene ikke er lange og strake, men meget krappe og ligner på surfe bølger. Når en slik bølge treffer skuta gjelder det å holde seg fast. Bølgene kommer fra oven i stedefor fra siden slik de pleier å gjøre. De samlede elementene gjorde dette til en perfekt oppvisning fra naturen side!

Etter hvert var det meg og Ragnar som holdt kontrollen på skuta. Ragnar styrte skuta, mens jeg prøvde å finne en havn vi kunne søke ly i. Vinden hadde da snudd slik at det var vanskelig og komme seg inn til land. Dessuten hadde vi tidevannet mot oss og det gjorde heller ikke saken enklere. Etter mye om og men fant vi ei lita havn på ei øy som kansje kunne gjøre nytten. Vi prøvde i 6 timer å krysse oss mot havna som var 6 nm borte. På et av våre siste kryss mot havna kom det et stort smell. Noen hvite plastikkbiter flakset av gårde. Etter dette kom en rar lyd og mesanmasta vibrerte. Bladene til vindgeneratoren hadde tydligvis slått inni noe som den ikke burde gjøre. Problemet nå var at den hadde bare to blader og i den sterke vinden gikk den likevel rundt. Med bare to roterende blader kom generatoren i ubalanse og det var ikke særlig lurt å la den fortsette slik.

Det store spørsmålet var: "Hva gjør vi nå?". Planen var enkel. Jeg styrer skuta på den kursen som gjøre at skuta ligger mest stabilt. I forhold til elementene var dette egentlig umulig. Ragnar tok et tau rundt livet og begynte bestigningen av masta. Halveis oppe fikk han overlevert en 5 meter lang båtshake av meg. Ragnar klatret videre og til slutt var han i posisjon til å teste om planen vår ville funke. Ragnar holdt seg godt fast med en arm og beina. Ved hjelp av den andre ledige armen klarte han på et eller annet vis og styre båtshaken opp i de to gjenstående bladene til vindgeneratoren. Et nytt smell kom og et av bladene fløy ut i havet. Den stoppet! Vibrasjonen stoppet og alt var bra igjen. Ragnar sendte ned igjen båtshaken og begynnte på nedstigningen fra masta. Da han var nesten nede begynte generatoren og svive igjen og de samme vibrasjonene startet. Før Ragnar var nede begynte han å klatre opp igjen. Han gjorde samme prosedyre som sist og vindgeneratoren stoppet. Han var da ca. halveis oppe i masta, men vi hadde nå et nytt problem vindgeneratoren ville uansett starte selvom den hadde kun et blad. Dette betydde at den måtte surres fast. Ragnar klatret til topps. Ved hjelp av tauet som egentlig var sikkerhetslinen hans klarte han og binde seg fast samt og holde seg fast. På dette tidspunktet var det ca. 4 meter bølger og i toppen av ei mast på 8 meter er det relatvit merkbart. Ragnars kommentar til hele opplegget etter at han var kommet vel ned: "Bedre enn tivoli, bortsett fra at hvis du faller ned så er du dau!".

Etter at alt var stabilit igjen prøvde vi oss på nytt å krysse mot denne havna, men mens vi holdt på med vindgeneratoren hadde vi beveget oss inn et såkalt "Area to be avoided" område. De områdene har ekstreme overfalls og er derfor merket på sjøkartene og vi måtte derfor fortest mulig vekk. Vi ga derfor opp nødhavna og endte tilbake på plan A som var rundt alle øyene. 48 timer senere havnet vi der vi i utganspunktet hadde planlagt å være og vi hadde også kommet oss til den byen som Paul kom til og Edvard skulle reise fra. Vi har fremdeles minnene fra norvest Skottland friskt i minne og har siden hørt at det er en av de verste plassene å seile. Grunnen til dette er enkelt: Det er grunnt vann, tidevannsstrømmer, mye skjær og mye vind og bølger fra Atlanterhavet, og dette skaper såkalte overfalls. Vi konkluderte med at Plan A egentlig ikke var en så gal plan alikevel, for vi kom jo frem til slutt. Distansen vi skulle ha seilt var ca. 200 nm. Vi seilte ca. 300 nm før vi kom frem. Konklusjnoen på seilasen var at tida hadde gått fort, og det betyr i bunn og grunn at vi egentlig hadde det bra!